Hendene mine ristet og kroppen skalv. Jeg følte at jeg hvert sekund kom til å spy utover det vesle møtebordet og damen som snakket om nye måter å gjøre bistand mer effektivt på. Det hadde vært upassende. Det var som om noen kvelte meg og jeg hev etter pusten, men på en så forsiktig måte at ingen av de andre i møterommet fattet mistanke om hva som foregikk. Jeg var livredd for at noen skulle merke det, merke hvor svak jeg egentlig er, overhodet ikke rustet for oppgavene vi diskuterte. Hvordan vi skulle gjøre verden til et mer balansert og rettferdig sted. Et tema jeg elsker, et prosjekt jeg elsker, likevel ville jeg bare bort derfra. Jeg klarte uansett ikke å følge med på samtalene rundt bordet – jeg hadde nok med å holde det indre rabalderet i sjakk. Jeg hadde nok med å fokusere på å ikke besvime. Jeg hadde nok med å overbevise meg selv om at jeg ikke kom til å dø. Mens jeg observerte at munnene rundt bordet beveget seg, var dette mantraet som gikk gjennom hodet mitt; “Hold ut, Ina, hold ut. Pust. Skjerp deg, Ina, hold ut. Pust.”. Jeg måtte bare ut, ut til et sted der jeg kunne puste igjen.

Erfaringer fra å møte veggen

Dette er et utdrag fra teksten Flink Pike Skulle Redde Verden, som jeg skrev for en del måneder tilbake siden i Harvest. Som kjent hadde jeg møtt den fryktinngytende veggen, var totalt utbrent, sliten og manglet en generell livsglød. I tillegg har jeg slitt med tilbakevendende depresjoner og angst i flere år. Idag går det bedre, jeg er friskere og er på rett spor. Men det har vært, og er fremdeles, en tøff kamp. Til tider en veldig tøff kamp. Det er fremdeles en lang vei å gå. Om jeg noen gang kommer ut av det vet jeg ikke, men jeg vet at ting blir bedre.

Siden det idag er verdensdagen for psykisk helse, og jeg fremdeles tror på verdien av å dele, vil jeg dele litt erfaringer rundt det å til tider slite med depresjoner, angst og utbrenthet.

For det henger igjen. Ting går ikke over med et knips. Og det var nettopp kampen for at ting skulle gå over som hindret det å forsvinne.

Å bli så rørt at det renner over

For et par uker siden gikk jeg forbi en gammel mann som satt på Nationaltheateret og spilte gitar. Jeg så ham ikke først. Jeg var for opptatt i min egen boble. Oppslukt av Spotifys univers strømmende gjennom et lydisolerende hodeapparat. Men da jeg så ham, tok jeg av musikken og stoppet opp. Jeg brukte sansene. Jeg lyttet. Jeg observerte. Musikeren med den tomme kofferten han hadde lagt frem for penger. Den skjøre sangstemmen. Det dystre høstværet. Menneskene som hastet forbi, totalt upåvirket av det musikalske unikumet av en mann som spilte rett ved dem. Totalt upåvirket av hverandre. Totalt oppslukt i sin egen boble, livredd for å bli avbrutt av omgivelsene.

Tårene presset på. Jeg ble først rørt. Så veldig rørt. Deretter ble jeg så rørt at jeg hulket. Jeg måtte bort derfra. Jeg klarte ikke å stoppe. Etter hvert fikk jeg ikke puste. Og jeg skjønte at nå skjedde det igjen. Den brennende steinen i magen flyttet seg til brystet og tok totalt over. Jeg kjempet imot, men det ble bare verre og til slutt stod jeg i en bakgate og hyperventilerte.

Det blir bedre

Å bli så rørt at det går over i et angstanfall er ikke første gang, og sikkert ikke siste. Kroppen setter igang en reaksjon, og samtlige følelser ser sitt snitt til å hoppe på den emosjonelle bergogdalbanen som er satt igang. Plutselig skal alt ut, ukontrollert og samtidig. Og jeg kan velge å kjempe imot, eller bare slippe opp. La det som kommer få komme. Jeg vet jo at det går over. Jeg vet det nå. Og om ikke det går over, så tilegner man seg metoder og verktøy for å takle det. Og da går det på en måte over da og. Det ene utelukker ikke det andre, og lykken kan være der uansett!

Sammen er vi sterkere enn sterkest

Noen dager er tøffere enn andre. Noen uker er tøffere enn andre. Noen måneder er tøffere enn andre. Men det hjelper å vite at det går over. Det hjelper å snakke med noen. Det hjelper å vite at du ikke er alene. For vi er mange som har det tøft, selv om det ikke alltid syntes på overflaten. Det hjelper også å få være der for andre. Vite at mine erfaringer med det vonde kan hjelpe noen andre å få det bedre. Det er derfor jeg skriver dette, i håp om et enda mer inkluderende samfunn der det ikke er tabu å si at man skal til psykologen i lunsjen. For meg har det også hjulpet å bli komfortabel med å si nei til ting, og ikke gå helt i spader av å ikke få med meg alt mulig. The Joy of Missing Out kombinert med Per Fugellis råd om å gi litt mer faen har blitt mine beste resepter for å ta vare på egen helse. I tillegg er det viktig å huske at ting tar tid. Å rushe gjennom noe legger bare til rette for tilbakefall.

Og det går fremover. Jeg blir friskere. Og klokere. Jeg har langt større selvinnsikt i egen begrensning og gjør derfor bedre valg for kropp og sinn. Jeg er flinkere til å senke giret og verdsette timeouter. Jeg er flinkere til å ta til meg støtte fra venner, familie og kjæreste. For det hjelper å snakke om det. Det hjelper å omgi seg med bra folk. Sammen finner vi en balanse. Sammen er vi sterke! For som min gode venninne Ida sier: Det er en fin påminnelse om at oppi det hele så er vi bare noen rare dyr som gjør så godt vi kan med det vi har foran oss.

Jeg avslutter med et dikt av min favorittpoet, Trygve Skaug:

du mener livet

er en kamp

jeg er enig

men rett som det er 

er det hjemmekamp

og vi topper laget

har sola i ryggen

m e d v i n d

og alle heier på oss

Jeg heier på deg!

Så- når har jeg mast en del om dette i det siste, men hva er egentlig en multipotensialist? Flere av dere har allerede hørt episoden der jeg blir intervjuet på Power Ladies Podcasten. Jeg setter så umåtelig stor pris på alle tilbakemeldingene Yrja og jeg allerede har fått. Tusen millioner takk! Det er så gøy at når man tror man bare har sittet og bablet i en time, har man faktisk truffet en nerve der så mange kjenner seg igjen. Det er kult. Og viktig. For vi trenger flere av de som tør å gå sine egne veier og skape sin egen arbeidssituasjon som gjerne strider imot det klassiske karrierestigespillet.

Multipotensialist / Slashie

En multipotensialist er et av mange ord som beskriver mennesker som på en kreativ måte fletter sammen ulike interesser og akademiske retninger uavhengig av tilhørende kontekst.

Vi kan legge opp alle våre interessefelt og lidenskaper som byggestein i en større mur der alt på en eller annen finurlig måte kan gi synergieffekter til hverandre. Finansforståelse gir plutselig innsikt i hvordan å pitche inn en tekst til et magasin. Fotograferfaringen gir forståelse i andre kreative prosesser. Lagspillerfaring gir medfart i oppstartsarbeid og pianospilling øker hukommelsen i foredragsholding.

Konformt stigespill

Det å være låst til den generelle forståelsen om at det å hoppe mellom interesser er en bipolar og fragmentert måte å bygge en karriere på, er en noe uheldig forståelse i dagens næringslivssutvikling. Vi lever i en verden der verdensbildet virkelig har godt av noen basketak i det konforme stigespillet vi har formet til et samfunn.

Innovasjon og nytenking oppstår i møtepunktet mellom to eller flere områder, som nødvendigvis ikke har en eksisterende sammenkobling. Dette definerer entreprenøren Emilie Wapnick som en idésyntese – der man med en økt grad av tverrfaglighet lettere kan få kjøtt på beinet i kreative prosesser. Hun definerer også tilpasningsevne og læringskurve som noen av superkreftene til det vi nå identifiserer som mulitpotensialister.

Hør podcasten her.

Les mer om det å være en multipotensialist her.

Eller sjekk ut Emilie Wapnick sin blogg her.

Nå har det vært en evighet siden jeg har skrevet noe her. Og ikke bare her, men på samtlige plattformer og SoMe kanaler. Jeg har nemlig vært tvunget til å ta en skikkelig digital detox og en flere måneders lang life-siesta.

Ikke min første hjernerystelse

I starten av juni falt jeg på hodet i et hopp på Voss. Jeg landet da rett på hodet i asfalt, måtte på legevakt, sydde flere sting, og ble sengeliggende. Jeg så totalt most ut og kunne ha nailet både rollen som Quasimodo eller en ihjelbanket bryter i en hvilken som helst film. Det skal sies at jeg ikke tok hjernerystelsen helt på alvor og «friskmeldte» meg selv etter noen dager i sengen (les teksten om min patetiske evne til å uskadeliggjøre skader her). Det skal også sies at dette ikke var min første hjernerystelse.

Post commotio syndrom

Etter noen uker ble jeg dårlig igjen, og jeg er fremdeles ikke frisk etter hjernerystelsen. I august ble det bekreftet at jeg hadde fått post commotio syndrom, altså kroniske senfølger av en hjernerystelse og at jeg måtte ta det rolig (og tar det fremdeles rolig) i en god stund fremover. Usikkerheten rundt friskmeldingen er så klart en påkjenning, men jeg er optimistisk, føler meg bedre og skal så vidt begynne å skrive igjen.

To be continued..

Jeg kommer mer tilbake til hjernerystelsen i et senere innlegg, inntil videre er jeg fremdeles i recovery-fasen og kommer til å poste ganske korte innlegg fremover. Nå vet dere i hvert fall hvorfor jeg gikk helt cold turkey og radio silence i noen måneder, og at jeg nå kommer til å være med aktiv på samtlige bloggkanaler igjen! Husk også at du kan lese flere av tekstene mine på turjenter.no, infinitummovement.no, og harvest.no.

Har du noen erfaringer og tips med post commotio syndrom og senfølger etter hjernerystelse må du gjerne kommentere eller sende meg en dm! Kan samle tips og erfaringer i et senere innlegg.

Et tema jeg ikke kommer til å snakke overdrevent mye om, ettersom jeg i all hovedsak føler vi bør kjøpe mindre, reparere mer og kjøpe/selge mer brukt. Så i den forstand kommer jeg kanskje til å snakke en del om det allikevel, ettersom jeg er en stor tilhenger av en ansvarlig handel og et bærekraftig konsum.

Meeen; det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om valgmuligheter, størrelser, fasonger, modeller og kjønnsfokuseringen rundt disse. Det handler om kjønnsnormene i prøverommet og frykten for å bli uglesett.

Herremodell som jente

På instagram får jeg stadig spørsmål om klærne jeg går med, spesielt skiklær og tekniske ytterplagg. Og flere blir overrasket når jeg forteller at en del av modellene jeg bruker er herremodell. For selv om jeg er en midget på 1.60 trekkes jeg ofte mot herreversjonene av diverse plagg. Det er det flere grunner til:

1. Loosefit-hobo

Jeg er allergisk mot tighte greier. Jeg liker loose-fit og det alene plasserer meg ofte i herreversjonen av klær. Selv om dameklærverden har en egen sjanger for boyfriend-kolleksjoner (wtf), så gjør det at jeg ofte må inn i unisex og herreavdelinger for å ikke havne på kløftkjøret. Jeg er klar over at jeg til tider tipper over i hobo/søppelsekk-sjangeren, og iblant setter komfort langt over trend, men jeg liker det sånn. En søppelsekk er ikke kjønnsbestemt så vidt jeg vet.

2. Rosa utringning på skalljakken nothankyou

Enigheten friluftsprodusentene har gjort opp seg imellom om at dameversjoner av klær skal ha innsving, være formsydd, korte i modellen og plassert et eller annet sted på rosa-pastell skalaen har gått meg hus forbi. Det skal sies at en del av de skandinaviske merkene har en langt mer robust look, men jeg tyr ofte til herreversjonene av teknisk ytterplagg for å slippe å tenke over at noe kan spjæres når jeg står ski. Jeg, som mange andre kvinner, fryser også ofte på rumpe og lår, og å ha noe som dekker lenger enn til navlen er også heelt essensielt i min ytterplagg-garderobe.

3. Kroppsfasong

Jeg har en midje og rumpe-lår ratio som åpenbart ikke snakker sammen og er relativt lite samkjørt størrelsesmessig. En smal midje og store lår passer ofte dårlig inn i jentebukser og flere av mine turbukser er enten noen numre for store eller i herremodell. Av og til er herresizen rett og slett bare en bedre fit!

4. Just because

Jentemodell, guttemodell – comme si comme ca. Har det egentlig noe å si? Liker jeg plagget har det jo naada å si hvilken del av butikken det henger i.

Føkk kjønnsnormer

Nå skal det sies at jeg sjelden handler klær, spesielt ikke i butikk, men det har skjedd opptil flere ganger at butikkansatte har navigert meg til dameavdelingen når jeg snoker rundt i herreavdelingen. Og da blir det jo bare helt weird og jeg føler meg superdum. Som om jeg må forsvare at jeg vet at jeg ikke er i dameavdelingen, og at det er meningen. Og ja; jeg er klar over at den også fins i dame, og nei takk, jeg vil ikke prøve den. Og nei, det er ikke til kompisen min, og nei det er heller ingen gave – den er til MEG 🙂

Already pretty

Poenget mitt er at om du er en jente og vil handle i gutteavdelingen – gjør det! Er du mann som vil handle i dameavdelingen – gjøøør det! Om du egentlig ikke helt vet hvem eller hva du er, vil eksperimentere og handle i barneavdelingen, gravideavdelingen, plus-sizeavdelingen, petiteavdelingen eller gudene vet hva slags avdelinger som fins der ute – gjøøøør det! Vi skal kunne handle som vi vil, og kle oss som vi vil uten å være ukomfortable fordi det egentlig ikke var «ment for» vårt kjønn, alder, livssituasjon eller samfunnsnorm. Gå med det som føles rett for deg – da stråler du enda mer! Du ser amazing ut uansett!

Etter en lengre periode med utbrenthet og total avkobling (les: Flink Pike) i høst har jeg hatt en form av «tilbakefall» i mindre perioder utover vinteren og våren. Ref; hver gang jeg slapper av blir jeg syk, er nok dette kroppen sin måte å gi beskjed på at 1. giret må brukes oftere enn 6. giret.

Kropp og hode: Ikke på lag

Det er allikevel en mental prøve å innstille seg på noe helt annet, når planene egentlig var lagt i spennende jobbprosjekter, på fjellet, på eventyr. Vår alles mor, Elisa Røttiissruud, beskriver dette så fint i hennes Luksusdepresjon (takk mor!), for det vel akkurat det det er; en slags altoppslukende oppgitthet som melder seg når kroppen ikke spiller på lag med hodet. For når jeg blir syk, utmattet og må avlyse planer for 5. gang i år byr det på en viss form for nedstemthet.

Godt nok

Jeg trodde at jeg etter nyttår bare kunne riste av meg utbrentheten, og fortsette i samme gir som før jeg ble sliten. Det er dessverre ikke sånn kroppen fungerer. Og det er greit. Det er greit å kjenne på at man selv har et ansvar for egen helse. For har jeg ikke et godt forhold til meg selv. klarer jeg ikke å ha et godt forhold til de rundt meg. Og det vil jeg jo!

Velkommen til isolatets intensivavdeling i nord

De siste dagene har derfor blitt tilbragt på isolatavdelingen i loftsleiligheten vi har i Henningsvær. Emelina som jeg bor med har også vært syk, så vi har lest bok, drukket kaffe, skrevet, jobbet litt når formen har tillat det og ellers bare slappet av, gjort yoga, hørt på musikk og slappet maksimal av. Emelina skrev det så fint på instagrammolinien sin:

☕️ the days are being spent drinking a bit too much coffee, waking up slow letting my body tell me where the day should head. Lately it’s been telling me to take it slow. Occasionally going for a little surf, as yesterday when the water was emerald green and sometimes silver as the sun shone on the still surface. It was beautiful and I once again felt humble towards the power of the ocean. The nature. I got smashed. And didn’t catch a single wave. But it was nice. Had some more coffee, made acquaintance with people from both France, Norway and Uruguay. The French couple travelled by bike, the Norwegian by his home on wheels and the Uruguayens were living here in the north working, skiing, surfing, breathing. Somehow our paths lead up here to the north of Norway where the energy, the people and the forever changing weather puts you right back to your core. – Emelina the poet

Selvgranskende horisontflytting

Så lytt til kroppen folkens! Gir den fra seg tegn om at det er på tide å roe litt ned, så gjør det –  når reisen er en del av målet er det fint å ta innover seg at av og til er det helt greit å bare gjøre ingenting. Det kan være et fint eventyr i seg selv å ta seg tid til å lære mer om seg selv, ta seg tid til å stoppe litt opp og puste med magen. Ta seg tid til å bare være. En horisont kan utvides like mye i en stille stund som på toppen av et fjell. Det er uansett i det indre det skjer 🙂

KlisjéIna fra Henningsvær isolatavdeling overogut

«Ornitologer er jo tross alt dritsmarte!»

– Ida Pernille Hatlebrekke

Det er Ida og. Ida Persille Publikumstekke. Partner in crime siden 6-års gruppen på Paradis barneskole. Ida som var iført ridepisk og hjelm da hun tråkket seg gjennom skogen mellom de to husene våre da vi var små – alltid beredt for potensielle overraskelser som kunne lure rundt hver en sving. Og selv om hun idag, 22 år etter, har lagt fra seg pisken (i de fleste tilfeller, mehe) er hun fremdeles så innigranskogen beredt og en enhjørning av de sjeldne. Hun er lynskarp, kjapp i replikken, reflektert, og innehar en perfekt dose klums, fjas og knusktørre gammelmannsvitser. Ikke minst er hun en av mine aller beste venninner. Og selv om dette nå kan se ut som en ode til vårt vennskap (et innlegg som absolutt bør skrives) er dette heller en ode til et tema som stikker oss begge dypt inn i hjerteroten; nemlig tid.

Tid i form av prestasjoner. Tid i form av forventninger. Tid i form av samfunnsbelagte normer. Tid i form av definisjonen av tid.

Les teksten Ida nylig skrev om den eksistensielle livs(tids)krisen her. Utdrag:

Informasjonsoverflod, søken på intellektuell annerkjennelse og frykten for å ikke være “up to date”. Når man blir en viss alder så begynner folk å spørre hva du driver med og svaret du kommer med vil etter all sannsynlighet påvirke hvordan personen ser på deg – Ida

Med livet på konstant slumring

I en av de eldste tekstene mine, publisert i hjemstedsavisen Bergens Tidene, var dette også hovedtematikken; hvorfor vi putter livene våre på konstant slumring. Jeg var 23 år, ferdig med bachelor, bosatt i San Francisco og ingen klare fremtidsutsikter for hva jeg ville bli når jeg ble stor (28 and still counting). Teksten var en respons til en tidsoppsettelse vi var besatt av allerede i tidlig 20-års alder; frykten for å gjøre feil, velge feil og ikke utnytte tiden vår på best mulig måte.

Utdrag fra teksten:

Tid er kun et fiktivt begrep på en oppfattelse av eksistens. Man kan aldri forlate, spole eller stoppe opp. Man velger derfor å analysere, evaluere, dømme og angre. Vi setter livets aktiviseringsknapp på konstant snooze. Frykten for å gå glipp av noe kombinert med viten om at noe grønnere alltid eksisterer opptrer kun kontrafunksjonelt. Vi fungerer som handlingslammede slaver for egen naivitet med en påtatt optimisme for puslespillets sluttresultat.

Alle hendelser i livet skjer i forhold til vår egen tid, vår egen klokke.

Jeg, og de fleste rundt meg, er enten i pushe-30 stadiet eller har passert denne tilsynelatende megasvære dørstokkalderen. Hva er det egentlig som gjør at 30 år har blitt en forventningsalder uten sidestykke? Hvorfor er det å bli 30 en oppskriftsdefinert benchmark i form av hvor vi bør være i livet?

30 år – en benchmark?

Jeg har venner som har passert 40 og fremdeles ikke er i 30-års benchmarken med hus, kid og ektefelle – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Jeg har venner som fikk barn da vi gikk på vgs – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Jeg har venner som har startet sitt 4. studieløp og fremdeles ikke vet hva de skal bli når de blir stor – og er oppriktig lykkelig med å ta sin tid til å finne ut av ting.

Livets sluttpakke

Da jeg backpacket i Mexico i fjor møtte jeg folk i 50-års alderen som hadde tatt sluttpakken i jobben for å finne ut av hva de egentlig gikk glipp av da de prematurt kastet seg inn i et hesblesende karrierejag i tidlig tjueårsalder. Men jeg har også venner som er i dette hesblesende karrierejaget i tidlig tjueårsalder – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Poenget er at vi har alle en egen utviklingsbane i en egen kalender og følger en egen klokke. Følger vi stimfiskkalenderen og higer etter de forskjellige aldrenes milestones havner vi umiddelbart på lånt tid. Vi havner i et stigespill basert på forventninger, stress og fasader.

Tid til å bli bevisst

Vår kultur er besatt av tid. Det er vår personlige underskuddskrise. En konstant negativ i regnskapet. Vi bruker tid på å spare tid og føler likevel at vi ligger i manko.

For et par år siden skrev jeg denne teksten som en repsons da en av mine nærmeste venninners bestekompis tapte kampen mot kreften i en altfor ung alder.

Utdrag fra teksten:

Et av livets skarpeste paradokser er at den lyseste framtid er avhengig av vår evne til å ta hensyn til i dag. Vi må tørre å tenke over at vår tid på denne planeten ikke er evig. Vi må tørre å tenke over at de vi er glad i sin tid ikke er evig. Kompisen til venninnen min sitt liv var ikke evig. Allikevel er det lenger enn livene til mange andre som har levd lenger enn ham.

We got a lot of time to get it right

Av og til kan det være greit å minne seg selv på at Morgan Freeman sitt gjennombrudd skjedde etter fylte 50. At Richard Branson etablerte Virgin i midten av 30-årene. At det tok J.K. Rowling 12 avslag og fylte 32 år før hun fikk den første Harry Potter boken publisert. At Colonel Sanders var 62 år før han franchiset sin første Kentucky Fried Chicken restaurant, at Reid Hoffman var 43 før LinkedIn ble offentliggjort og at Carol Gardener var 52, nyskilt, konkurs og deprimert da hun startet Zelda Wisdom.

En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen –  Per Fugelli, min gudfar (I wish)

Poenget er heller ikke at vi alle konstant skal hige etter å bli the next big unicorn el grande, men det er greit å roe det indre superheltinne-ønsket med andres aldrende suksesshistorier.

Det eneste vi vet at vi alltid vil ha er tid. Det en av våre eneste konstanter. Da vet vi også at akkurat dette øyeblikket aldri kommer igjen, eller dette, eller dette – så slapp av, nyt det, gi litt faen og følg din egen aldersklokke. Det er tross alt et privilegium å få lov til å bli eldre!

Andre tekster jeg har skrevet om temaet: 

Det er aldri for sent å prøve noe nytt!

Les dette når du har tid

Med livet på konstant slumring

Here’s to the crazy ones.

The misfits.

The rebels.

The troublemakers.

The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can quote them, disagree with them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They push the human race forward. And while some may see them as the crazy ones, we see genius.

Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.

- Rob Siltanen

Sen oppdatering her – beklager det. Pga mye reising, foredrag og jobb den siste uken ble alt dessverre litt forskjøvet. Men jeg lover en mye mer hyppig publisering fremover – flere fremvoksende innlegg i pipen her nå. Så stay tuned 🙂 

For et par minutter siden var jeg etter en del timers arbeid klar for å poste et innlegg om feminisme i idrett og friluftsliv til dere. Det jeg ikke visste var at jeg hadde skrevet hele innlegget i offline-mode så da jeg plutselig mistet internettilgangen var hele innlegget forsvunnet uten et eneste ord eller spor igjen på skjermen. Hvorfor jeg i alle dager skrev hele innlegget direkte i bloggformat totalt uten backup i sky (som jeg ellers alltid gjør) aner jeg ikke. Og like slukøret som en 16-åring som har mistet norsk-stilen sin en time før innlevering satt jeg igjen med blanke ark og null motivasjon til å reprodusere innlegget. Så her kommer heller litt klaging:

Relax they said.

I en lengre periode (les: flere måneder) har jeg blitt syk idet jeg lar kroppen slappe av i et par dager. Dette skjer som oftest etter en lengre jobb- og reiseperiode. Jeg får feber, noe influensalignende greier som slår meg helt ut, men bare i et par dager, gjerne bare 48 timer – før jeg er back on track igjen. Dette er forferdelig frustrerende ettersom avslapningsdagene er høyst trengt og jeg egentlig aldri føler jeg får recovret 100%.

Mental helse: Et hamsterhjul

Som med mye annet, ligger det nok både en logisk forklaring i form av stresshormoner og immunforsvar samt en heftig life-lesson med en påfølgende pep-talk bak dette, noe jeg er fullstendig klar over (believe me; jeg er min største pep-talker). Allikevel fortsetter jeg å spinne rundt i dette hamsterhjulet jeg kaller personlig helse uten særlig form for forbedring. (U)heldigvis er det flere hamsterspinnende stresssyke der ute, og min svenske venninne Emelina som jeg nå bor med i Lofoten har en del tips og triks for å bedre både den mentale og fysiske helsen når man lever et så små-hektisk nomadeliv som vi gjør.

Om du kjenner deg igjen i dette hamsterhjulet og selv har en tendens til å bli syk når du slapper av etter travle perioder så si gjerne ifra. Et innlegg om tips, råd, mental helse og trening kommer senere! Akkurat nå skal jeg bare forsvinne inn i feberørsken her; drikke vann, spise appelsin, sutte på en ingefær og se en eller annen dokumentar for å gi dagen et konstruktiv alibi. Vi snakkes!

VINTERBARN

Tekst: Ina Vikøren for WWF, Verdens Natur

Film: Darren Hamlin & Martin Olson (OutdoorSwe)

Foto: Märtha Louise Sverdrup, Martin Olson, Darren Hamlin

Som nordmann er det ikke uvanlig å ha et kjærlighetsforhold til vinteren. Problemet er at jo varmere kloden vår blir, jo kortere blir vintrene. Skikjører og friluftsjente Ina Vikøren (28) ble klimaengasjert på en isbre i Chamonix. Her forteller hun om “friluftsparadokset” og behovet for å ta vare på den kalde, fine årstiden.

Helt siden jeg lærte å gå, har jeg stått på ski. Min far dyttet meg utfor skibakken på Geilo da jeg var litt over et år, og jeg ble vel frelst fra første stund. Hele livet mitt har jeg i  større eller mindre grad vært opptatt av hvor snøen er, hvor jeg skal stå ski og hvordan jeg må bo for å være nærmest fjell og kalde vintre. Enkelte forhold bare vet du skal vare livet ut – forholdet mitt til vinteren er slik.

Isbreen: Et møte med klimaendringene

Jeg kommer ikke fra en utpreget miljøbevisst familie. Å reise rundt med det lokale alpintlaget eller å reise til Alpene hver vinter var en helt naturlig del av skikjøringen min. Jeg flyttet til Chamonix i de franske alpene så snart jeg var ferdig med skolen, og det var vel der jeg for første gang “møtte” klimaendringene ansikt til ansikt. Jeg husker øyeblikket godt: Vi hadde stått på ski ned Mer de Glace, en av de største isbreene i Chamonix. Kjøringen nedover breen skjer fra det spektakulære fjellet Aiguille du Midi som majestetisk troner over  dalen under Mont Blanc og frikjøringsmekkaet Chamonix.

Etter nedkjøringen kommer du til steder der breen mer eller mindre forsvinner og gjør skikjøringen vanskelig. Her må du ta av deg skiene, sette dem på sekken og begynne å traske mot trappen som er satt opp til et tog som skal ta deg tilbake til Chamonix sentrum.

Friluftsparadokset

Det var på en av disse turene, der jeg gikk med skiene og trasket mot trappen, at en irritasjon vokste i meg. Jeg var sliten etter en utfordrende dag på ski og syntes det var helt idiotisk at noen hadde satt opp toget SÅ langt unna der skikjøringen langs breen faktisk sluttet. Det virket som mange mil med trasking for å komme seg opp til togstasjonen. Og mens jeg gikk der og trasket, med skiene på sekken og hjelmen under armen, begynte jeg å observere naturen rundt meg. Den irrasjonelle irritasjonen ble derfor erstattet av tankene om breen som smeltet.  Da jeg klatret opp trappen mot toget, samtidig som jeg observerte merker i fjellet etter der breen tidligere hadde vært, slo det meg: Vi som som elsker naturen og bruker den som vår enorme lekeplass, vi har også en del av skylden for at klimaet vårt endrer seg og at naturen som gjør lekeplassen vår mulig er i total endring. Det er dette vi kan kalle for friluftsparadokset.

For det er et paradoks: Jo mer vi bruker den naturen vi elsker så høyt, jo mer er vi potensielt med på å ødelegge den. Både gjennom hvordan vi bruker den, hva vi har på oss og hvordan vi kommer oss dit.

Ta vare på lekeplassen

Som skikjører mener jeg at vi ikke bare kan stå og se på at lekeplassen vår forsvinner. Isbreene smelter, vintrene blir kortere og temperaturene mildere. Breen i Chamonix er et godt eksempel på hvordan alle verdens breer trekker seg tilbake, også her i Norge. Ifølge klimamodellene forskerne fremlegger, kan vi få halvannen måned kortere skisesong i 2050 om de langsiktige trendene med økte utslipp og økte temperaturer  fortsetter. Rapporten “Klima i Norge 2100″ presenterer et scenario med en temperaturøkning på om lag 4,5ºC. Det innebærer at snøen i lavtliggende områder vil bli nesten borte i mange år. Vi som ønsker å bruke naturen som lekeplass, har derfor et ansvar. Vi må gjøre oss fortjent til å bruke fjellene, havene og skogene til å dyrke våre lidenskaper, og vi må derfor bidra til å ta vare på naturen rundt oss.

Utslippskutt og reiselyst

Klimaendringenes omfang og konsekvenser for naturen avhenger av hva vi klarer å kutte av utslipp og hvordan vi klarer å endre handlingsmønster. Og det er dette som er så fint – vi kan gjøre noe med det! Vi kan stå opp for det vi elsker og beskytte vintrene fra å forsvinne. Vi kan for eksempel leke mye mer i vårt eget land og spare klimaet vårt for all reisingen.

Norge vs. Alpene

Noen av mine absolutt fineste turer har jeg hatt nettopp i Norge. Når du skal stå storfjellskikjøring i Norge, er du avhengig av å ta feller på skiene og gå mye mer enn du trenger i Alpene. Vi har ikke svære heisanlegg, gondoler og heliskiing som enkelt tar deg opp til fjellmassivene. Vi må gå selv. Det bidrar til et helt spesielt forhold til fjellene og snøen, men også til risikoen storfjellkjøring fører med seg. Jeg tror det bidrar til  en større respekt. Utsikt gir innsikt. Dessuten smaker det jo mye bedre å stå på ski ned et fjell du har svettet i 7 timer for å komme til!

Skikjøring i fremtiden: Et luksusproblem

Det at vi potensielt ikke kan stå på ski i framtiden fordi vintrene kan forsvinne, er jo egentlig et luksusproblem. For en lang rekke arter i den norske naturen er problemet langt mer alvorlig. Mange er helt avhengige av at vintrene holder seg stabile og at temperaturene ikke øker ytterligere for at de i det hele tatt skal kunne overleve. Som fjellreven , for eksempel. Klimaendringer har blant annet ført til at tregrensen har krøpet oppover. Det betyr at fjellrevens leveområde er innsnevret, samtidig som rødreven har fått utvidet sitt. Rødreven er en direkte konkurrent til fjellreven, og med sin større og tyngre kropp fordriver den lett sin mindre slektning fra gode områder. Dette gjelder områder med god mattilgang og kanskje viktigst: egnede hiplasser. Rødreven tar også livet av fjellrev dersom sjansen byr seg, særlig valpene er utsatt.

Vi trenger alle vinteren

Luksusproblem eller ikke, ski-lidenskapen min er blitt en konkret grunn til at jeg bryr meg om å ta vare på vintrene, naturmangfoldet og kloden generelt. Vi vil jo både at den vakre fjellreven skal bestå og at også barnebarna våre skal bli født med ski på beina. Så til alle dere vinterbarn der ute: Bli med i kampen mot den menneskeskapte, globale oppvarmingen slik at vi kan beholde denne kalde, fine tiden i mange generasjoner fremover!

Visste du at:

• Transport står for rundt en tredel av det samlede energiforbruket i friluftslivet?

• Nordmenn er på topp i verden i pengebruk på sports– og friluftsutstyr?

• Friluftsliv er den fritidsaktiviteten som krever mest energi nest etter feriereiser og besøk av slekt og venner?

For å finne ut hva akkurat du kan gjøre for å bli en del av løsningen, og ikke problemet, kan miljøvettreglene til DNT og Protect Our Winters fungere som inspirasjon på veien:

#1 Reis mindre, opplev mer

«Jo kortere du reiser, jo mer tid får du til selve turen. Finn ut hvilke turområder du har i nærheten, og benytt deg av dem. Da blir det enklere å planlegge og gjennomføre turer, og tiden du sparer på reisen kan du bruke på å oppleve, nyte og utforske naturen. Og når du først reiser, reis miljøvennlig.» Du kan følge Inas fjelleventyr i den nordlige delen av landet vårt her eller bli med henne på mikroeventyr i Oslo under prosjektet ‘20 innenfor 20’ sammen med DNT.

#2 Sats på opplevelser, ikke utstyr

«Turutstyr trenger ikke være nytt for å gjøre nytta si. Kjøp brukt, lån av venner, og ta godt vare på det utstyret du har så det holder år etter år. Fyll sportsboden med gode minner, ikke fancy utstyr. La utstyret være et virkemiddel for gode opplevelser, men husk at utsikten ikke blir bedre med årets modell av skalljakka. Kjøper du mindre, og brukt, sparer du både miljøet og lommeboka.»

#3 Fiks alt, alltid

«Gjør gaffateip, ståltråd og lommekniv til fast inventar i tursekken. Det meste kan fikses, og det finnes reservedeler til både utstyr og klær. Ta kontakt med produsenten, så kan det til og med hende de hjelper deg helt gratis. Tar du vare på jakka di lenge nok, er den retro før du vet ordet av det.»

#4 Spis grønt

«Det er viktig å få i seg nok næring på tur. Å spise grønt er bra både for miljøet og helsa. Reduser kjøttinntaket, og bidra til å minske klimagassutslipp, frigjøre jordbruksareal, begrense avskoging og bidra til en mer dyrevennlig kjøttproduksjon. Husk naturens eget spiskammers når du er på tur, få ting er bedre enn sjølfiska fisk på bålet.»

#5 Samkjøring er bra kjøring

«Hvis du må reise langt for å komme deg på tur, bruk god tid på planlegging av turen. Finn den mest miljøvennlige reisemetoden, enten det er samkjøring eller kollektivtransport. Hvis du arrangerer en tur, lag en plan for hvordan folk kan reise sammen.»

#6 Vær rustet mot uventet søppel

«Å ha hodet med seg på tur er viktig, også når det kommer til hva du etterlater deg. For eksempel tar det rundt 450 år før en plastflaske som ligger ute brytes ned. Ta med en ekstra pose, eller hold av en lomme i sekken kun til søppel. Ingen liker søppelføre på ski, og et bananskall i sykkelstien kan ødelegge en ellers fin dag. La det eneste du legger igjen være spor i snøen.»

#7 Vis vei, vær et klimaforbilde

«Vær en del av klimaløsningen, ikke problemet! Ha respekt for naturen og de mulighetene den gir oss. Gå foran og vis de rundt deg hvor enkelt det er å gjøre hverdagen og turlivet mer miljøvennlig. Da vil også kommende generasjoner ha muligheten til å nyte den samme naturen, enten det er å sette svinger i dyp puddersnø, eller å gå solfylte søndagsturer.»

For mange har påsken allerede startet og den altfor myke hyttesofaen er godt innkvartert med samtlige familiemedlem, overmette hunder, påskegodt, kortspill og krimbøker. For andre starter ikke påsken før Jesus har kjørt sitt siste måltid før korsfestelsen på Skjærtorsdag og e18 er omgjort til en eneste stor kolonne utfra hovedstaden. For noen må swix-trøyen bade i jæger med Staysman på Stavkroa før man kan kalle det påske og for andre er lukten av Anthon Berg nok.

Påskestemning og Viggo Valle

Uavhengig av når påsken akkurat starter for deg, er en ting sikkert; påskestemningen har allerede fått godt fotfeste blant det norske folk. For min del gikk startskuddet i helgen, og igår når Viggo Valle fikk posisjonert seg med sine lynraske replikker bak radiospakene ble det offisielt; påsken er her!

Sucker for tradisjoner

Jeg er virkelig en vaskeekte sucker for tradisjoner, og påsken er intet unntak. Nøyaktig hva som skaper påskestemningen, utenom den åpenbare soloen, kvikklunsjen og appelsinen, er litt mer abstrakt og kvantifiseres heller i godt selskap, sol, snø, godteri og halv-late dager i fjellet. Viggo Valle med sin velrenommerte påskelabyrint på NRK P1 er et livsnødvendig innslag i min fullkomne påskecocktail, og til og med den påsken som ble tilbragt på en surfestrand i Santa Cruz for 3 år siden var Viggo med fra webradio i palmesuset.

Påske i fjellet: Et must

Jeg har aldri tilbragt en påskeferie i by, og med unntak av surfeturen har samtlige kvikklunsjer i løpet av denne høytiden blitt spist på fjellet. Alpefett, brilleskille, afterski og hyttekos er derfor nødvendige ingredienser for å makse stemningen i heimen. For andre år på rad er jeg nå i Lofoten i påsken. Ifjor hadde vi et helt eksemplarisk vær, der jeg seilte med SeilNorge rundt i fjordene og sto ski fra fjelltopp til havskorpe. Det var en helt magisk opplevelse og anbefales på det varmeste. Det er noe helt unikt med det å stå ski fra bukter du kun kommer til med en seilende havhytte (dette kommer det snart et innlegg i Harvest om). I år er vi i Henningsvær og nyter dagene med skiftende vær, fine folk og en og annen fjell- eller surfetur. Skredforholdene er ganske hissige for tiden, så vi holder oss på den sikre siden, med snille turer og late dager.

Jeg hører gjerne om din påske, og om du er i Lofotområdet i påskehelgen skal Ragna spille på Klatrekafeen på fredag! Kanskje vi sees 🙂