Etter pandemien – Dugnadsarbeidet slutter ikke her

Verdensdagen for psykisk helse 2021

Girl mountain Norway fjords

Igår fant jeg ut at verdensdagen for psykisk helse er imorgen, altså idag. Og siden jeg har skrevet på denne dagen i over fem år, kan ikke 2021 være året som stoppet det opp. 2021 har allerede stoppet opp nok. I år har verdensdagen rettet fokuset på livet under og etter en pandemi. En pandemi som satte ett og et halvt år inn i en parentes fra resten av livet. En pandemi som satte en hel befolkning inn i fravær. Fravær av venner og familie. Fravær av sosiale holdepunkter. Fravær av rutiner, møteplasser og nettverk. Fravær av et velkjent støtteapparat. Fravær av trygghet. For når fellesskapets tilstedeværelse forsvinner, forsvinner også følelsen av å høre til.

Kong Harald sa i nyttårstalen at “Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs”. Men hva gjør man om man glemmer å bære seg selv? Hva gjør man når man glemte flyvertinnenes hovedregel? Om det å ta på egen oksygenmaske først?

Der jeg har vært vant til å løpe rundt med et altfor stort nettverk og med altfor mange jern i ilden ble jeg presset inn i pauser, isolasjon og egentid. En tid jeg ellers tok meg lite tid til. For når du er vant til å bruke all tiden din på alt og alle rundt deg, plutselig skal bruke den på deg selv – og det bak lukkede dører, da aner man ikke hvordan man gjør det. Jeg var redd, men turde ikke å vise det. Distraherte det bort med Nintendo64, Candy Crush og Love Island. 

Som en klaustrofobiker som blir låst inne i en kiste, låste pandemien meg inn i alenetid. Frykten for å være alene har vært øredøvende helt siden jeg ble født og seperasjonsangsten har sittet bak rattet så lenge jeg kan huske. Og når man i en ikke-pandemisk tid også er vant til et gir i hundreoghelvete nå ble tvunget inn sosial distanse og stillhet, kan ikke en gang Mario Kart redde deg ut av ditt eget selskap. Og da møter man seg selv i døren. 

Og det gjorde jeg. Gang etter gang. På mange måter kan man si at jeg mistet deler av meg selv under denne perioden. På godt og vondt. For pandemien tvingte oss til det; å se oss selv i speilet. Bli kjent med nye sider av oss selv. Bli gjenforent med sider vi trodde var borte. Rydde opp i forskjellen på hva som er, og hva vi bare trodde var. For innimellom ble det så stille at vi kunne høre hva vår mentale helse tenkte. 

Isolert sett (pun not intended) ble vi mennesker satt i en eneste stor skammekrok der vi måtte tenke over hva vi har gjort. Tenke over hvordan vi er. Tenke over hvem vi er. Vi ble satt i skammekroken med et par nøye utvalgte nærkontakter, som etterhvert utviklet seg til kohorter, som etterhvert utviklet seg til å bli ditt totale sosiale nettverk på fem personer. Vi ble tvunget til å snakke, se hverandre, sette opp støttehjul for hverandre. 

Og via dette, via dette virrvarret av uforutsigbarhet, usikkerhet, ustabilitet og utålmodighet gikk det plutselig opp et par lys. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har levd livet som høylytt og utagerende ekstrovert, men egentlig er en mer innesluttet og sær introvert som raskt får kortslutning. Plutselig gikk det opp for meg at jeg får energi fra flere steder enn alt som er raskt, stort og sosialt.  Plutselig gikk det opp for meg at det er behagelig å ikke fylle uken med overplanlagte planer. Plutselig gikk det opp for meg at det å ikke gjøre noen ting, det er også å gjøre noe. Plutselig gikk det opp for meg at det er greit å si “nei, det passer ikke” uten å ha dårlig samvittighet. Og plutselig gikk det opp for meg at det å være alene, det er egentlig ikke så livstruende som jeg trodde. 

Så selv om vi nå begynner å gå tilbake mot en normal hverdag. Selv om vi nå har hatt den etterlengtede gjenåpningen. Så er det ikke alle hjerter som jubler. Kanskje utenpå, men ikke inni. Overgangen fra isolasjon til moshpit er ikke like enkel for alle. Og den skal heller ikke bare tilbake til den gamle normalen. Det er lov å holde seg hjemme selv om utestedene åpner. Det er lov å holde nettverket til færre enn før. Det er lov å kjenne på ubehag av store folkemengder. Det er lov å ta videre de sidene vi oppdaget i oss selv, de sidene som ikke kun tilhører en isolert hverdag. Det er lov å være redd for etterpandemi-tiden. Det er lov å være redd for fremtiden. 

For ja, vi stod an av folkens, men pandemien har satt sine spor. Etterdønningene involverer et sterkt inntog i folks mentale helse, spesielt i de yngre rekkene, og kommer bare til å akkumulere. Så la oss sammen bruke det vi lærte da vi møtte oss selv i karantenedøren og skape et språk som bedre snakker om mental helse i tiden som kommer. Som bedre åpner for raushet, forståelse og inkludering. Dugnadsarbeidet slutter ikke her.

 

Anker.

To jenter klemmer utenfor telt

Vi trenger alle et anker. Noen fler enn andre. Ankre som har vært der, sett det, følt det. Man har nødvendigvis ikke truffet samme bunn, men man har vært innom. Ankre som gir deg trygghet til å være bare fordi at de er. Ankre som skjønner hva du sier når du ikke sier noe. Ankre som alltid er tunge nok, uansett hvor lette de selv blir. Ankre som skjønner at de ikke kan fikse, og kanskje ikke en gang forstå, men de kan holde fast. Holde fast når du driver litt for langt fra land. Holde fast når navigasjonen feiler. Og du tillater dem å gjøre det for du vet at neste gang er det du som er anker. Neste gang er det du som holder fast. Du som navigerer. Gjensidige ankerfester med ubetinget kjærlighet og bunnløs respekt. Jeg er uendelig takknemlig for mine ankre der ute, livet er det fineste takket være dere <3

 

Kjære fremtidige kone: Unnskyld.

Girl on boat with glitter

Unnskyld. 

Jeg kommer ikke til å kysse deg på akkurat den måten foran akkurat de guttene på akkurat den klubben. 

Unnskyld. 

Jeg kommer til å slippe hånden din når vi går forbi akkurat den gjengen i akkurat den gaten. 

Unnskyld. 

Jeg kommer til å være litt redd når vi reiser til akkurat det landet med akkurat de holdningene i akkurat den kulturen. 

Men det jeg kommer til å gjøre er å introdusere deg som akkurat min kjæreste til akkurat de menneskene på akkurat den festen. 

Jeg kommer til å gå bort til akkurat den gutten som hadde akkurat den kommentaren på akkurat den nattbussen. 

Den siste der skjedde faktisk. Som resulterte i en slåsskamp på en nattbuss en høstnatt i Oslo. Det skjedde også i helgen. Rett etter pridebåtfesten. Med akkurat de jentene på akkurat den benken slått ned av akkurat han fyren. Han fyren som krevde sin rett til å ta med seg et akkurat det kvinnelige kjæresteparet hjem. 

Skeiv kjærlighet har en stor del av historien sin i skyggen. Kyss bak lukkede dører. Hender som holdes når ingen ser det. Dans i hjørnet der lyskasteren ikke når. Lesbisk kjærlighet blir videre seksualisert via uønsket oppmerksomhet og en tredjepersons egne tolkning av deres forhold.

For akkurat han fyren er det akkurat det kysset mellom akkurat de jentene som blir akkurat den invitasjonen han trengte. En mulighet han selv har krav på. Og om han selv ikke får ta en del av akten, skal han i hvert fall ta et bilde. For det er jo hans rett. De har jo stilt seg opp for han. Et kyss mellom to jenter oppleves som en fremprovosert handling med selvpåført oppmerksomhet. Selvpåførte kommentarer. Selvpåførte blikk. Selvpåførte slag i ansiktet. 

Så det er derfor jeg sier unnskyld. Unnskyld til deg, fremtidige kone, for at jeg av og til kommer til å slippe hånden din. Og for at jeg av og til kommer til å være redd. Men jeg lover å prøve. Jeg lover å skvise hånden din litt hardere når kommentarene kommer. Jeg lover å kysse deg selv om folk ser. For selv om vi har en lang vei igjen, har de før oss tråkket opp en stor sti. Og det er den stien vi skal fortsette å tråkke. 

Og kjære Pride; du er ikke bare en fest, men fy faen så viktig du er. Takk for meg denne helgen, mangfoldskampen fortsetter hele året. 

Girl, heart glasses and glitter

Bilder: Ingrid Eliassen Eriksen

 

Skred, skredsøker, skredkurs – tar vi for lett på det?

Jeg vet at jeg innimellom har gjort det. Spesielt før. Spesielt da alt handlet om brattere, høyere og raskere. Spesielt da jeg lente meg 100% på andre og undervurderte verdien av egen kunnskap. Han som kjørte først visste jo. Men det hjelper lite når han som kjører først ligger begravet. Det var dette som skjedde med Gaute. Og heldigvis hadde Andreas som kom bak full kontroll på skredutstyret.

8 minutter lå Gaute under snøen. Og har du 8 minutter til overs idag anbefaler jeg deg å se denne filmen. Filmen om skiglede, skredfare, respekt for fjellet og kameratskap. En kjærlighetshistorie på liv og død. Dette er idag 6 år siden, og kanskje den gir et lite spark bak til å oppdatere de skredkunnskapene igjen. Kanskje et lite spark bak til å gå gjennom noen øvelsessøk og passe på at alle i følget kjenner til utstyret. Vi er fremdeles tidlig i sesongen og vi har fremdeles ingen å miste.

Her har jeg samlet noen skredtips fra Varsom (følg linkene i underoverskriftene) , men det beste er absolutt å kaste seg på et av sesongens kurs. Corona setter fremdeles noen føringer for disse kursene, men det å gå ut og øve med snøprofiler, kamerattesting og ellers skredøvelser er et godt steg i riktig retning. Om du kjenner en skredkyndig kan man jo alltids samle kohorten og friske opp kunnskapen sammen i påvente av plass på et av sesongens skredkurs 🙂

Den deiligste følelsen er å komme tilbake fra tur og vite at man ikke gikk på akkord med verken seg selv eller værgudene <3

1. Skaff deg kunnskap, erfaring og gode holdninger 

Tommelfingerregelen er 30 grader og brattere. Det utgjør ingen forskjell om du befinner deg i bratte vestlandfjell, eller rett ved siden av preparerte løyper i et alpinanlegg. Er det 30 grader eller brattere, og en viss høyde på henget, så kan skred løsne.

Det å planlegge turen utifra vær- og skredvarsel, sollys og terreng er en ting. Men det å ta vurderingene fortløpende og underveis er en helt annen. Her spiller erfaring og lokalkunnskap inn. Men når du først vet hva du skal se etter er ikke dette så komplisert heller.

Skredfarevurdering består av to ting.

1. Vurdering av snødekket (faretegn, stabilitetstester og snøprofiler)

2. Været akkurat nå. (vind, temperatur og nedbør)

Og husk! Det å følge andres spor gir ikke nødvendigvis grønt lys. Her har jeg gått på et par blemmer selv. Og etter jeg begynte med speedflying ble det bare enda tydeligere hvor falsk sikkerhet dette faktisk kan være.

Aldri stol blindt på andres spor – du vet aldri hvor kjøreren før deg tok veien.

Noe av det viktigste i et snøskredvarsel er skredproblemene. Skredproblemene gir deg gode tips til hva du bør se etter i skredterreng under ulike forhold og hvordan du kan unngå fare. Følg rådene!

Skaff deg kunnskap, erfaring og gode holdninger. Foto: Henrik Enevold

Skaff deg kunnskap, erfaring og gode holdninger. Foto: Henrik Enevold

2. Ha alltid med deg sender/mottager (S/M), søkestang og spade i skredterreng.

Jeg har ofte hørt samtaler i skimiljøet hvorvidt søker og annet skredutstyr egentlig har effekt. Hvor lav statistikken på livredning er. Og så videre. Jeg tror filmen til Gaute og Andreas snakker for seg selv her. Det er virkelig snakk om liv eller død. Aldri kjør uten utsyr i sekken, selv om det bare er i skogen ved siden av anlegget.

Søker, søkestang, spade og sekk. Helst også noe varmende klær, votter og sokker. Det fins mange typer skredutstyr – pass på at du vet hvordan du bruker det! Jeg passer også alltid på at søkeren aldri har lavere batterinivå enn 80%, er usikker på hvor grensen egentlig går her mtp kulde etc, men dette har jeg bare som en tommelfingerregel. Et tips jeg nettopp fikk er å gaffatape et sett nye batterier til stroppen eller spaden. Sjekk ellers rådene til Varsom i linken over.

Kamerattesten en hver tur bør starte med.

Ha alltid med deg sender/mottager (S/M), søkestang og spade i skredterreng. Selv på de korteste turene.

3. Les snøskredvarselet på varsom.no, og sjekk værmeldingen. 

Snøskredvarslene på varsom.no gjelder for store områder, og gir informasjon om den generelle skredfaresituasjonen i en varslingsregion.

Med regObs appen fra NVE i samarbeid med Statens Vegvesen, får du bratthetskart, kart over utløpssoner og mulighet til å lese både egne og andres observasjoner.

Hva sier værmeldingen om dagens tur? Hvordan kan vindøking utover dagen påvirke snøen? Kan solen påvirke snøen i nedkjøringen på en annen måte enn snøen var da man gikk opp? Når bør man ha snudd innen? Blir det væromslag? Hvor kaldt er det egentlig i høyden? Kan bluebird bli totalt whiteout? Det er mange spørsmål man bør stille når man leser været for dagens skikjøring.
Les snøskredvarselet på varsom.no, og sjekk værmeldingen. Væromslagene er ikke alltid like synlig som her.

4. Gjenkjenn snøskredterreng der du ferdes 

Det er verdt å merke seg at løsneområdet og utløsningspunktet for et snøskred ikke behøver å være samme sted. Snøskred kan fjernutløses.

Utløpssoner for snøskred er det området hvor snøskredet glir ut og stopper opp.

Terrengfeller er terrengformasjoner som både kan øke konsekvens av, og sannsynlighet for å bli tatt av snøskred.

Gjenkjenn snøskredterreng der du ferdes.

5. Unngå skade

Det første du gjør er å planlegge turen din godt. God planlegging er god risikohåndtering. Husk å lage reserveplaner.

Nummer 1: Alle må ha med skredutstyr. Nummer 2: Alle må kunne bruke utstyret, selv under de verst tenkelige forhold. Her snakker igjen filmen til Gaute og Andreas for seg selv.

Derfor må man øve med utstyret. Et skredkurs gir deg en fin introduksjon til hvordan utstyret skal brukes, og så er det opp til deg å øve videre helt til rutinene sitter i ryggmargen.

Da vi øvde på dette i Chamonix pleide vi å også øve på å være nedgravd (under sikre forhold), slik at testen på hvordan man bruker hele utstyret blir så autentisk som mulig. Man kan også grave ned sekker med søkere i rundt i et område for et overblikk med bredde.

Man kan vurdere utstyr utover sekk, søker, spade og søkestang.
fjell jente lofoten
God tur! Ta vare på hverandre!
– Ina
 

SKI OG SEIL

“Ski-in, ski-out” når også et nytt nivå når basen er en seilbåt i foten av fjellet»

Urørt natur

Solen stekte, havet glitret og vi hadde akkurat løftet det siste skiutstyret fra seilbåtene ned i de små jollene som skulle ta oss til utgangspunktet for dagens topptur. Det var for grunt til at seilbåten kunne komme helt inn, så dagens basecamp ble 300 meter fra land midt i en fjordarm et sted mellom to av Lofotens nydelige halvøyer.


Her var naturen urørt, alene og bortgjemt

Det var noe hemmelighetsfullt og veldig ydmykt ved å starte turen fra en vik du kun kunne nå via havet. Her var det ikke opptråkkede løyper, stier eller skispor. Ingen snøscootere, skiheiser, hyttefelt eller skokker av andre skikjørere.

Skifellene tas på der fjorden møter fjellroten og derfra går det mer eller mindre rett opp.

Utsikt som blir innsikt

Det krevde ikke mange høydemetrene før utsikten tok pusten fra deg. Jo luftigere det ble, jo mer majestetisk ble landskapet. Vi følte oss små og underlegne med en kombinert erkjennelse av takknemlighet og ærefrykt for den massive fjellbuketten som danset rundt oss.

Enkelte av toppene var for alpine for selv den mest rutinerte fjellklatreren i gruppen, men det var greit.

Av og til er det fint å bare kunne ta inn over seg at noe er større enn deg selv. Utsikt gir innsikt her oppe.

Sparsommelighet og intimitet

Det var ikke bare utsikten fra de vulgære fjellene som ga innsikt – seilingen i seg selv ga innsikt på mange forskjellige plan.

Å innkvartere seg i en 44 fots sjøhytte i 10 dager ga blant annet en påtvunget innsikt i eget konsum. Man må tenke over det meste; innkjøp, holdbarhet, rasjonering, lagring og avfallshåndtering.

Vann var også en knapp ressurs, noe som resulterte i sparsommelighet på det meste innenfor rensomhet. Intimsone og hygienefaktor fikk en overlappende effekt. ”Båt-ren” ble et nytt akseptnivå. Ressursutnyttelsen ble også maksimert der brødposer ble matpakkepapir, plastemballasje ble beholdere og annet “søppel” fant nye funksjoner ettersom behovene meldte seg.

På denne måten opprettet vi en slags sirkulærøkonomisk modell med en svært effektiv ressurshåndtering, som man med fordel burde adoptere til livet utenfor båten og.

Badeland

Ski-høyre eller styrbord?

Å være et samlet mannskap ombord på en seilbåt satt også gode forutsetninger for en velfungerende gruppedynamikk i fjellet. På båten tvinges man til å samarbeide og jobbe sammen som et lag.
Alle var innforstått med den hierarkiske ansvarsformen basert på kunnskap og erfaring, akkurat som i fjellet. Akkurat som at man må lytte til erfarne fjellfolk på tur, lytter mannskapet til kapteinen og hans medsammensvorne på havet.

Samtidig bidrar alle på sin måte, enten det er navigering, matlaging eller knuter på båten, eller skredkunnskaper, utstyrshåndtering, sjokoladeutdeling eller skiteknikk i fjellet.

På denne måten spilte vi hverandre gode og jeg har sjelden lært så mye om så mye forskjellig på en 10 dagers skitur før. “Ski-høyre” og “Styrbord” fikk en flytende overgang.

Viktigheten av lokalkunnskap

Selve skikjøringen i seg selv var også et eventyr. Vi rullerte på hvem som hadde frokostansvar og etter et enormt havregrøtinntak kl 06:30 var samtlige kapteiner, styrmenn, dekksgutter (og jenter), fokkeslasker og kokker blitt forvandlet til neonkledde ski- og brettkjørere med stjerner i øynene for hva som ventet oss den dagen.

Men det er med en stor respekt man legger ut på disse turene. Har du ikke lokalkunnskap om områdene i nord kan man fort gå på en blemme. Fjellene er eksponert på en helt annen måte enn vi er vant til i sør og med ekstreme væromslag (gjerne fra sol til storm på noen minutter) og luftige topper skal man ta ekstra hensyn.

Å gå opp i slush og renne ned på skare var ikke uvanlig. Heldigvis hadde vi med oss noen lokale pokaler på laget som trumfet oss gjennom kartlesing, stivalg og nedkjøringer.

Lekeplassen var enorm og hver eneste morgen stod vi overfor et hav av muligheter, bokstavelig talt. Det var det fine med seilbåten – vi kunne lirke oss inn i viker med fjell i forskjellige himmelretninger hver eneste dag, slik at vi alltid fant nydelig skikjøring uavhengig av hvilke overraskelser Yr serverte oss.

Earn your turns

“Ski-in, ski-out” når også et nytt nivå når basen er en seilbåt i foten av fjellet. Det å stå på toppen å se det flytende hjemmet ditt som en prikk nede på fjorden er en majestetisk følelse.

Det å stå på toppen å trekke inn den arktiske fjellluften som tar med seg hint av torsk og sjøgress er ren medisin for sjelen. Det å stå på toppen å bare iaktta de omkransende fjordene, øyene og havørnen som leker katt og mus med fjellspissene som stikker opp av skoddeheimen er visuelt helt pornografisk for enhver naturelsker.

Du har brukt flere timer på å komme øverst i høyden, og du vet at om bare noen minutter er du nede igjen. Og det er så verdt det. Herregud så verdt det det er. Randoutsagn som “skinittowinit” og “earnyourturns” kommer virkelig til sin rette her oppe.

Værfaste eventyr

Det er så klart alltid en risiko ved å legge ut på en langvarig skitur med seilbåt som eneste fremkomstmiddel. Du er avhengig av at elementene spiller litt mer på lag med deg enn ellers. Du kan ikke bare kaste deg i bilen og kjøre til andre siden av landet for å få bedre forhold. Du er litt mer fastlåst til områdene båten har i umiddelbar nærhet – noe som igjen setter høyere krav til vurderingsevne av snødekke, himmelretninger og vær.

Og været i Lofoten er jo ikke akkurat kjent for å være av det stabile slaget. Men det er det som gjør det hele til et enda større eventyr. Om man må sitte værfast på båten og vente værvindu- er det egentlig så kjipt? En god kopp kaffe, noen røverhistorier og en ankerdram i seilbåten mens været kjører sitt løp utenfor byssevinduet er en uunnværlig (pun not intended) del av turens sjarm.

Jeg lå på dekk og skrev denne siste delen av reiseloggen

Musikken jeg hadde plugget på øret ble raskt avslått av den fornærmede fuglesymfonien som hadde stemt i rundt meg. Skrik, plystring, kvitring og vingeslag utgjorde alle de nødvendige instrumentene i dette nordlige orkesteret. Havets papegøye, lundefuglen, hadde med sitt signaloransje nebb og svarte og hvite fjærdrakt satt igang et flyvende akrobatikkshow sammen med de lokale måkene foran båten.

Et par seler kikket klisjemessig opp fra vannflaten. De visste godt hvordan de skulle imponere en søring.

Og jeg visste godt at dette stedet allerede hadde en del av hjertet mitt. Jeg visste godt at jeg skulle tilbake. Her er det flere fjell som fortjener oppmerksomhet. Flere fjorder som skal utforskes. Og det hele på lag med naturens egne premisser.

Så hva sier du; kanskje vi ses i nord i vinter?

Kontoret :))
 

EN VERDEN – ETT TEAM

Teksten jeg skrev for Infinitum morgenen etter valgnatten da Trump ble valgt i 2016 er like aktuell idag. Selv om vi forhåpentligvis nå ser ut til å slippe denne sirkusartisten på pallen de neste årene. Han, og de, finner nye måter å nå overskriftene uansett. 2020 har hatt en agenda om å splitte oss mer. Isolere oss mer. Distansere oss mer. Men som mennesker i kriser gjør vi det mennesker i kriser gjør best, kontrer med å samle oss mer. Kanskje ikke fysisk, men mentalt. Dugnadsånden blir større. Kjærligheten blir sterkere. Takknemligheten blir mer synlig. Sammen er vi mindre alene. Selv om «sammen» kanskje ble restriksjonsmessig færre i 2020, er «sammen» sterkere enn noen gang. 

Fysisk eller ikke, vi er alltid mindre alene sammen.

EN VERDEN – ETT TEAM, 9. november 2016

I dag våknet vi til en verden der det er viktigere enn noen gang å ha motet og utholdenheten til å inspirere og går foran som gode eksempler. I dag våknet vi til en verden der vi ikke lenger kan bry oss om ignoranse og hat. I dag våknet vi til en verden der vi ikke lenger kan vente på at stormakter skal ta de ansvarlige valgene, vi må ta dem selv.

Jeg må innrømme at jeg blir bekymret. Jeg blir bekymret for klimamålene vi har satt oss. Jeg blir bekymret for menneskerettighetene. Jeg blir bekymret for forsvarsallianser, naturvern, diskriminering, hat og vold. Men mest av alt blir jeg bekymret over at millioner av mennesker synes det er greit. Jeg blir bekymret, men samtidig bidrar det til en enda større trang til å være motpolen til alt dette. Være en konkret del av løsningen, og ikke problemet. Vær den forandringen vi ønsker å se i verden, og leve ut løsningene, ikke bare snakke om dem.

Hver eneste gang vi tar et valg, gjør et kjøp, støtter et formål, støtter en holdning – gir vi en stemme til fremtiden. Vi stiller oss bak disse små valgene og sier at vi støtter det de gjør og vi ønsker at de skal fortsette. Dette gjelder alt fra å kjøpe en kjekspakke bakt med palmeolje, til å fly i stedet for å ta tog, til å trykke “like” på en fornærmende kommentar på Facebook, til å avlegge en stemme ved et politisk valg. Vi som forbruker, som menneske, som del av et samlet team har et enormt ansvar. Ansvar for fellesskapets utvikling i vårt globale samfunn. Ansvar for å tilegne oss kunnskap og informasjon om aktørene vi støtter. “Ute av syne – ute av sinn” er ikke lenger en holdning man kan tillate seg å ta når man ser de enorme kontrastene rundtom.

Facebook flyter over i dag. Og midt opp i all fortvilelsen la et vennepar av meg opp et bilde av hjemmesiden til Canadas immigrasjonssider. Serverene til søknadssiden om kanadisk statssborgerskap har crashet på grunn av altfor stor pågang. Det grøsser inni meg. Dette er ett av mange utfall. Dette er ikke en utvikling noen av oss ønsker. Denne utdaterte tilnærmingen til splitt og hersk har for lengst spilt ut sine siste spillekort. Verden trenger ydmykhet, ikke hovmod. For som vi alle vet; hovmod står for fall.

Å ha sinnsro over det vi ikke har mulighet til å forandre, er i dag en tøff kamel å svelge. Men det er en desto større grunn til å bry seg. En desto større grunn til å bruke stemmene våre, kreve rettferdighet og en bærekraftig utvikling, og samtidig være gode forbilder og ambassadører for det globale samfunnet vårt.

Tiden er inne for at vi må lytte, ikke alltid bare ha rett. Vi må se etter likheter, ikke forskjeller. Vi må droppe dommedagsmentalitetene og være løsningsorienterte lagspillere som samlet jobber for en rettferdig verden. Vi må plassere oss selv i andres sko og være en del av en kjærlig, inkluderende og ansvarlig utvikling. Dette er en ekte call to action, og sammen kan vi gjøre verden et bedre sted. En verden, ett team.

 

7 råd for sommeren i Lofoten

Tusen takk til Frank Marstokk fra Skrova Fyr, Ingrid Hennig fra Lofoten Vanlife, Brita Staal fra Salt Svolvær og Mia Gylseth fra Sakrisøy for innspill til hensyn å ta i sommer. 

2020 ble året der paraplydrinker, solhatter og Vings restplasser ble byttet ut med myggnetting, GoreTex og Helgelandskysten. “Norging” har blitt et nytt ord i ordboken og du skal bo under en stein om du ikke har fått med deg hva en Via Ferratta er. Reiseplanen er styrt av fergetidene, og ikke minst køene. Ikledd Amundsenshorts, neonfarget skalljakke, hjemmestrikket Skappelgenser og en hengekøye under armen har Ola og Kari Nordmann aldri vært mer klar for sin egen bakgård.

Altså, hvem vil vel ikke oppleve dette?

Costa del Rorbu

Og for oss som trodde at Lofoten kanskje skulle få en litt lettere sommer fikk vi det motsatte slengt i trynet. På tross av at deler av turistnæringen fremdeles kjører for halv maskin i noen deler av regionen, har enkelte områder fått en større tilstrømning enn noen gang. Spesielt har området i og rundt Henningsvær fått smake på at Ayia Napa har vært stengt. Gjengene som har siklet etter Grabbarna Grus like mye som russen 2020 siklet etter, ja russetiden 2020, fant fort ut at Costa del Rorbu fikk fikse årets partybiff. I tillegg har enkelte fjell og strender blitt ultimate substitutter for hele verdens fornøyelsesparker, cruiseskip og offentlige toaletter.

Typisk norsk å…

Misforstå meg rett, det er ingenting som er finere enn at vi nordmenn leker enda mer i egen bakgård. Å backpacke i eget land har bydd på noen av de aller fineste opplevelsene jeg har hatt i livet. Det å reise mindre og oppleve mer har jo blitt som et livsmantra. Men at det er vi nordmenn som skal stjele butikkskilt, skjelle ut bartendere, velte skulpturer og bæsje i hager, etter en årrekke med verdenssamfunnet som stamgjester, det blir for dumt. Så selv om det bare er en liten prosentandel av den norske turistmassen som oppfører seg som apekatter, kan det være fint med en liste tommelfingerregler for ferdsel i nord.

Så lenge vi tar vare kan vi leke her oppe i mange generasjoner fremover!

7 råd for en fin sommer i Lofoten

Jeg har nemlig stor forståelse for at det ikke alltid kan være så lett å navigere seg rundt i Lofoten. Bussene snakker ikke med båtene og båtene snakker i all hovedsak med seg selv. Man skal være lokal for å vite hvor holdeplassen er og distansen mellom bensinstasjoner, rasteplasser og søppelspann kan til tider være lange og forvirrende. Derfor har jeg samlet en liten oversikt over tips som kan være gode å ha når vi skal reise rundt i Lofoten i sommer. Tipsene er bygget på egen erfaring med turismen her i 6 år, men også med innspill fra Frank Marstokk fra Skrova Fyr, Ingrid Hennig fra Lofoten Vanlife, Brita Staal fra Salt Svolvær og Mia Gylseth fra Sakrisøy.

1. Planlegg godt
Å lese seg opp på forhånd er alfa omega når det kommer til Lofoten. Ting er ikke alltid så intuitivt her oppe. Book fergen før du drar, orienter deg om hvor det er lov å campe eller parkere, og se på kartet. Lofoten er ikke like tilrettelagt for trafikkkorken som E18 og alt går veldig mye smudere, både for deg og for lokalbefolkningen, om du har orientert deg på forhånd. Reiser du uten bil er det lurt å se på busstider, fergetider, holdeplasser og avstander. Les deg opp på Lofotvettreglene så kommer du ekstra forberedt!

2. Vis respekt
Dette burde jo absolutt si seg selv, men å vise respekt for naturen, dyrelivet de fastboende og trafikken her oppe i nord er noe som ikke kan gjentas mange nok ganger. Vær ydmyk, spør om du er usikker og forlat alle områder minst like fint som da du kom dit. Lofoten er ekstremt sårbart med tanke på areal og antall besøkende i høysesong, og kapasiteten strekker ikke alltid til. Det å være tålmodig med besetningen og ha forståelse for at klatreguiden bak baren ikke vet hvordan man lager en extra long island icetea blir derfor satt pris på.

3. Følg stiene
Det er mange fjell i Lofoten som har blitt forsidepiker for landet vårt. Disse har også blitt de største turistfellene og naturen har fått lide deretter. Enkelte steder er det satt opp sherpatrapper for å sluse folkemassene inn på stiene, men ellers er det en klar tommelfingerregel at du ikke skal bevege deg utenfor de gitte stiene. Når vi ikke tråkker opp unødvendig jordsmonn unngår vi ekstra slitasje på naturen og vi kan nyte utsikten med god samvittighet.

4. Ta med søppel
Denne leaves without saying men gjelder også når søppelspannet er fyllt til randen. Selv om det er kjipt er det da vårt ansvar å ta med søppelet til neste avfallsstasjon. Er du usikker på hvor disse er har Lofoten Avfallsselskap en oversikt på nett. Absolutt alt vi tar med oss til campspoten skal bli med oss videre. Naturen kan bruke opptil flere måneder på å bryte ned toalettpapir, så dette skal også fraktes tilbake. Ziplockposer og antibac gjør dette til en enkel affære.

5. Camp og parker med tillatelse
Dette er nok det største gningsningspunktet mellom lokalbefolkning og turister. Om du er usikker på om du kan parkere eller campe der du er kan du spørre lokalbefolkningen eller sjekke på nett. Ikke parker på områder som åpenbart er privat eid uten tillatelse. Allemannsretten gjelder når det kommer til camping, men det er fremdeles mye områder som er eid av grunneiere eller brukes til andre tiltak og krever tillatelse. SÅ; hvor er det vi har lov til å bevege oss fritt? Tettbygde strøk, private boligtomter og land brukt til jordbruk («innmark») får vi ikke lov til å bevege oss fritt på. Også golfbaner, industriområder, kirkegårder og andre områder som er satt av til et spesielt formål krever at vi forholder oss til de sikkerhets- og ordensreglene som gjelder der. Allemannsretten gjelder derimot ute i naturen, langs strandlinja, i skogen og på snaufjellet, også på privat grunn. Her er det som regel ingen menneskelig aktivitet, utenom kanskje geit, sau og rein på beite. Dette arealet, som utgjør det aller meste av Nord-Norge, er tilgjengelig for folk flest for rekreasjon. Ferdsel i naturen er regulert av friluftsloven av 1957, og forutsetter respekt for bønder, grunneiere og naturen selv.

6. Vær varsom i trafikken
Det er mye smale veier i Lofoten og E10 er ikke best rustet for enorme trafikkmasser. Derfor må man følge ekstra godt med, ikke stoppe opp selv om det kommer en ørn, parkere på markerte områder og la møtelommer få være møtelommer.

7. Løft blikket, vær kreativ og kos deg!
Som jeg skrev på instagram kan man fint gå alene i fjellet her oppe i sommer. Fjellene som har vært forsidepiker for området i flere år har en tett strøm turgåere hver eneste dag. Dette gjelder steder som Reinebringen, Ryten, Fløya, Kvalvika, Djevelporten, Festvågtind, Unstad, Bunesstranden og Mannen. Dette er jo så klart ikke uten grunn, da disse turene virkelig er nydelige. Allikevel fins det alternativer med like fin utsikt, like fine stier, like gode teltmuligheter og like instragramverdig om man bare gjør litt ekstra research. Igjen kan det være lurt å snakke med noen som kjenner området, ellers anbefaler jeg også turboken til Kristin Folsland Olsen som guide her oppe. Sammen kan vi utvide fokuset, minske presset, ferdes ansvarlig og ta vare på denne sinnsyke lekeplassen vi har i nord.

Bruk hodet, få deg en lofotpils, bad i midnattssolen og nyt Lofotsommeren i år! Oppfører vi oss kan det hende vi får komme tilbake igjen til neste år 😉

PS! Husk også at selv om vi føler at hele Norge er i Lofoten atm, sliter allikevel store deler av turistnæringen ettersom vi nordmenn er litt mer selvgående i våre metoder enn våre globale medborgere. Derfor er det fint å huske at pengene våre fremdeles er stemmesedler til fremtidens virke, og det å støtte lokale fastboende er en god dytt i riktig retning! God sommer, kanskje vi sees 😀

 

10 tips for Norgesferien i sommer

2020 blir året der nordmenn virkelig blir nordmenn. Året der vi blir tvunget til å leke i egen bakgård og utforske det som er nærmere enn destinasjonene opplistet på Vings restplasser. 2020 er året alle går i anskaffelse av noe neonfarget gore-tex, tar selfie på Preikestolen og blir turfluensere. 2020 er året for hengekøyen. 2020 er E6 og E18s gullalder. Og Charter-Sveins undergang. 

2020 er gullåret for nordmenns Norgesferie

På en eller annen måte skal vi alle feriere i Norge i år. Som på mange måter er en kjempefin greie. Vi blir tvunget til å bli bedre kjent med verdens fineste land – det kunne ha vært verre. Allikevel er det et paradoks. Reisenæringen vår sliter. I tillegg vil naturen vår få en massiv påkjenning. Og da må vi være ekstra flinke til å ta et par hensyn. Huske på å støtte lokale, bruke pengene våre som stemmesedler og rydde opp etter oss. Som lokal nomade på snart 10. året har jeg gjort meg en del erfaringer ved det å reise i eget land. Og for å gjøre opplevelsen så bra som mulig, tenkte jeg å dele et par av dem med dere: 

1. Planlegg, men ikke for mye. De fleste av oss tar bilen fatt i sommer, og for meg er veien alltid en stor del av målet. Det å kunne ta seg tid til å stoppe opp ved en foss langs veien eller bade i en jettegryte man kom over på luftings med hunden er det som gjør den norske roadtrippen så vanvittig fin. Muligheten til å bli over en ekstra natt på perlen man ramlet over er en fin mulighet. En overplanlagt tur med strengt tidsregime kan ødelegge noe av eventyrlysten ved å reise rundt. La ruten bli litt til mens man går den, og ta på deg backpacker-mentaliteten i eget land. Da havner du nok steder du ellers aldri ville ha funnet fra skjermen hjemme i Oslo.

2. Snakk med de lokale. Ref. backpacker-mentaliteten fra forrige tips, har det å bli kjent med lokalbekfolkningen der jeg reiser blitt min go-to. Da får du de beste tipsene til de fineste turene, den beste maten og de litt mer unike opplevelsene. Du får også innsikt i hva som må bevares, beskyttes og tas litt ekstra vare på der du ferdes. Og kan på den måten bidra til å ivareta lokalsamfunnet du nå har som feriedestinasjon.

Dette er Jostein, lokal pokal fra Odda som mer eller mindre startet alt vi kjenner av aktiviteter i området. Også rundt Trolltunga. Kjentmannstips er uvurderlige når man reiser i nye områder.

3. Ikke lev på posemat. Om sommerens måltider i all hovedsak skal kokkeleres fra telt, hytte eller bil ville jeg i stor grad ha styrt unna posematen. Altså, posematen er fin den, men man trenger ikke å være Brimi for å smekke sammen noe smakelig på primusen. Det finns så utrolig mye god mat man kan lage med enkle midler! Alt ligger i forberedelsene. Les deg litt opp på turmat, følg Bodil Gilje på insta, og vær litt kreativ med få ingredienser i sommer. Det kan også være smart å planlegge måltidene noen dager/uker fremover. Alt etter hva slags tur du er på. På denne måten finner man ingredienser som går i flere måltider og unngår å måtte røske med seg noe på bensinstasjonen langs veien.

4. Finn perlene på kartet selv. Jeg får så utrolig mange spørsmål om hvordan jeg finner steder rundtom eller hvordan jeg legger opp ruter. Og jeg bruker som regel alltid en kombinasjon av google earth og ut.no sitt digitale kart. Via Earth kan du enkelt spotte hvite strender, korallblå vann og andre ting som er på ønskelisten. UT gjør det enkelt å spotte utsiktspunkt via høydekurver og det å legge opp trygge ruter for å komme dit. Tør å være din egen eventyrer!

5. Pakk lett. En vanlig tabbe, spesielt når man reiser med bil, er å pakke for mye. Dette er forårsaker bare unødvendig stress og vekt. Både når vi skal bære sekk på tur, når vi skal holde orden under roadtripen oog når vi skal holde orden i hodet. Pakk med deg mindre enn du tror du trenger, sjekk yr og tenk at det er mulig å vaske underveis. Dropp alt som er i «kanskje-bunken». Vi ender alltid opp med å bare valse rundt i ullstillongsen uansett.

6. Minimer belastningen. Tenk godt gjennom alle mulige valg du skal ta, og om det finns mer ansvarlige alternativ enn de du har valgt. Dette gjelder alt fra transport, overnatting, mat, logistikk, rutevalg, drivstoffeffektivisering, samkjøring, etc. Jeg anbefaler alltid å følge markerte stier i skog og mark for å ikke bidra til mer nedbrytning av natur enn nødvendig.

7. Lav risiko – Høy avkastning. Som Miljødirektoratets koronavettregler sier; snu i tide og velg aktiviteter med lav risiko. Sammen kan vi unngå å belaste rednings- og helsetjenester mer enn nødvendig. En løsning kan her være å involvere en lokal guide, fjellfører eller instruktør. Da støtter man lokalssamfunnet man reiser i, i tillegg til at man kan ferdes på en sikrere måte i mer utsatte områder. En vinn-vinn!

8. Organiser roadtrip-bilen. En ryddig bil gir et ryddig hode. Og jo lengre du er på tur jo mer øker sannsynligheten for et rullende kaos på fire hjul. Jeg pakker alltid i gjennomsiktige bokser, ikea-poser og bag-enheter dedikert til hvert sitt område. Tur-sekken er tom mellom slagene og ryddes ut og inn i sine respektive bokser/bager etter endt tur.

9. Rydd opp, og kildesorter underveis. Vi kan sortere avfallet vårt like godt på hytten, på båten, i teltet og i bilen. Samle opp pant, glass, plast, mat og papp i poser for seg selv og sjekk ut når neste returpunkt langs ruten din er. Sjekk ut sortere.no om du er i tvil på hva som skal hvor og info om returstasjonene rundtom.

10. Vær kreativ – opplev mer! Jeg elsker alt som er annerledes. Spesielt det som er annerledes, men fremdeles veldig nærme. Trehytter, laksesafari, traktorsafari, yoga på fjorden, gapahuker, gårdsopphold, isbreovernatting, fosserapellering, juving, hvaenn som røsker i de eksotiske følerne dine er mulig å lete opp langs ruten. Sprit opp måten du ser på ditt eget land! På denne måten kan det nærme virke like fremmed som det fjerne!

cabin girl tree
Her fra tretopphytten på Å camp i Rauland i fjor sommer. Et av de fineste overnattingsstedene jeg har vært i Norge!

God sommer folkens! Vi sees kanskje i fjellet?

 

PRIDE

Idag er det igjen duket for Prideparaden i Oslo. Og selv om feiringen blir noe annerledes i år, får ikke flaggermusen drepe viben totalt. Pride kan aldri avlyses og er fremdeles en vanvittig viktig markering. Her kommer teksten jeg skrev til Pride ifjor: 

Jeg har alltid likt gutter. For noen år siden fant jeg ut at jeg også likte jenter. 

Jeg, som de fleste av oss, kommer fra en verden der Barbie var sammen med Ken, Mikke datet Minnie og Lois var forelsket i Clark. Jeg kommer fra en verden der prinsen skulle redde prinsessen, Espen Askeladd skulle vinne kongens datter og jeg skulle ha plakat av Christiano Ronaldo over sengen. Heteroseksualtiet var mer eller mindre det eneste måltidet som ble servert ved bordet for seksuell orientering.

Fra helt siden puppene mine begynte å vokse og verdensbildet var definert utifra hvilken leppestift Baby-Spice brukte ble jeg spurt om jeg skulle bli advokat eller skuespiller – og om jeg hadde kjæreste. “Hvem er han?” “Hvilken klasse går han i?” “Hvem syntes du er søtest, Pål eller Espen?” “Han liker deg Ina, liker du han?” Aldri spurte noen meg om jeg likte henne. Jeg spurte heller aldri noen. Om noen kanskje hadde spurt meg, hadde det kanskje falt meg inn. Kanskje jeg hadde turt å like henne på den måten. Kanskje jeg hadde spurt andre og. Kanskje det hadde vært en norm.

Men det var ingen norm. Jeg likte gutter og stilte aldri noe spørsmål ved det. Og bortsett fra mammas frisør og Ellen på TV3 visste jeg ikke om noen homofile rundt meg. Nabolaget mitt var streit, striglet og forutsigbart. Jeg husker heller ikke når jeg første gang ble ordentlig kjent med en som identifiserte seg som skeiv, men jeg husker at favorittfilmen min var Fucking Åmål – en VHS jeg hadde stjålet av mamma. Jeg husker også at dagboken min var proppet full av Jennifer Aniston i åletrange kjoler og at jeg av og til var ukomfortabel rundt enkelte jenter i garderoben under fotballtreningen. Retroperspektivet har et klart mønster.

Da jeg siden ble forelsket i en jente for første gang, var det eneste som overrasket meg, hvor naturlig det føltes. Jeg må innrømme at jeg ble litt forvirret til å begynne med, hva faen liksom – en jente?! Men jeg skjønte fort at det ikke var noen forskjell.

På tross av hvor normalt jeg selv følte det var, ble det også mye snakk. Spørsmålene, kommentarene og meldingene meldte seg i fleng. Jungeltelegrafen nådde både kjente og ukjente. Sladderverdien nådde et makspunkt. Det skrantet ikke på nysgjerrigheten der ute og trenkantforespørslene stod også i kø. For ettersom jeg liker både gutter og jenter er jo jeg det åpenbare leddet for å krydre Ola og Karis seksuelle checklist.

Hvis man ser bort ifra den seksualiserende versjonen er nysgjerrigheten bare sunn. Det er sånn vi bygger broer og utvider forståelse. Folk er nysgjerrige på det ukjente, og de fleste snakker fordi de bryr seg. Vi stiller spørsmål, vi søker svar. Vi er medmennesker. Men folk flest har også et behov for forstå andre utifra seg selv, og da har man samtidig et behov for å plassere den forståelsen i en bås. Så hvis man først ønsker å snakke, mene og båssette, så skal det gjøres med respekt og ydmykhet. Det er langt flere nyanser og varianter enn man først tror. Vi er alle bygd litt forskjellig, føler litt forskjellig, elsker litt forskjellig. For noen er det åpenbart hvilken bås de hører til, men for andre er det ikke åpenbart i det hele tatt. Spekteret er enormt, og synligheten rundt dette spekteret bør i større grad se dagens lys.

Jeg er heldig. Jeg har venner, familie og kollegaer som støtter og aksepterer meg. Som alltid har støttet meg. Jeg skulle allikevel ønske at jeg ikke måtte føle meg “heldig”. «Heldig» for at jeg har tillatelse til å leve som jeg er. Allikevel er denne støtten absolutt ikke åpenbar i dagens samfunn og det er fremdeles mange som lever i frykt for å leve livet som seg selv.

Misoppfatningene rundt vårt heteronarmative samfunn er ødeleggende både for de som er ute, og de som fremdeles befinner seg i skapet. For det er ikke så lang vei fra å la tvilen i samfunnet få så en tvil i deg selv. Det alene resulterer i en frykt for å være den man virkelig er. Min seksuelle orientering styres ikke av hvilket kjønn kjæresten min er. Jeg er fremdeles bare meg. Det tok bare litt tid å finne ut av det. Og jeg finner vel fremdeles ut av det. Vi er nødt til å slutte å spekulere i andres kjærlighet for hverandre. Om den er ekte eller ikke. Vi har større problemer i verden. Vi trenger heller kunnskap, raushet og kompetanseheving som sikrer et åpent og inkluderende miljø og fremmer mangfoldet landet vårt fortjener. Mangfoldet verdenssamfunnet vårt fortjener.

Nå er det pride her i Norge, og i den anledningen heier vi på mangfoldet. Vi heier på mer lytting, mindre fordommer. Mer kjærlighet, mindre frykt. Mer åpenhet, mindre båssetting. Vi heier på at våre forventninger til andre ikke er kjønnsbestemt og ordlyden i spørsmålene til barna våre heller ikke er det. Vi heier på at det enorme spekteret av kjærlighetsformer får sin fulle frihet, og at vi ikke er låst i båssetningsmmentalitet. Vi takker de som har banet vei for at vi er der vi er idag, og vi heier på de som fremdeles sliter med å være den de er.

Av og til kan det være en fin påminnelse om at vi alle bare er noen rare dyr, som står foran noen andre rare dyr og prøver å forstå, prøver å bli elsket, prøver å elske. For til syvende og sist er det vår åpenhet om egen og andres kjærlighet som skaper en verden der alle kan være hele seg.

Happy pride!

 

Hva driver jeg egentlig med?

For å svare på dagens spørsmål som ingen har stilt kommer et lite livstegn fra meg i mitt lille koronakammer. 

Et eventyr er over – tre andre starter

Det er vel et velkjent fenomen at når en epoke er over, så starter en annen. Det er dog ikke en like stor selvfølge i disse tider. Allikevel var det ikke flaggermusen som avsluttet eventyret mitt som bærekraftsleder i H&M, men tiden var moden for neste skritt. Jeg har lært mer enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg, og ikke bare om tekstilindustrien, avfallshåndtering og norsk sirkulærøkonomi men også innsikt i hvordan store, globale selskap fungerer, hvordan presse-Norge opererer og ikke minst hvordan å jobbe i et selskap som så mange forbrukere har et personlig forhold til. Jeg har fått jobbe med hvordan tekstilindustriens nest største aktør kan være så mye mer enn bare en klesbutikk, men også en samfunnsaktør, en entreprenør, en investor, en inkubator, en katalysator og en endringsagent. Og grunnen til at jeg i det hele tatt gikk inn i selskapet forblir fremdeles en grunn til å støtte arbeidet de gjør fremover; nemlig hvordan de bruker muskler og ressurser til å snu verdens nest mest forurensende industri til det bedre. Og her fortsetter jeg å heie. Så kjære H&M: Takk for meg. Det har vært en berg-og-dal-bane av en tur og jeg blir værende i kulissene på reisen mot et klimapositivt og sirkulært selskap.

Elektrisk sommer i Lofoten og Oslo

Så, over til neste skritt, for i kjent stil hviler jeg ikke på laubærene overdrevent lenge. I løpet av et par måneder har jeg nå lukket en dør, og samtidig åpnet tre nye. Bak den første døren skjuler det seg et selskap jeg har fulgt fra sidelinjen lenge; nemlig Brim Explorer. Brim er en reiselivsaktør som har utviklet et elektrisk turistbåtkonsept som opererer i Lofoten, Svalbard (Nå Oslo pga covid) og Tromsø. I tillegg til å ta passasjerer med på lydløs ferdsel (med en batterikapasitet på 800 kwh) med undervannsdrone i norske farvann fokuserer de på lokale verdier, ansvarlig friluftsliv, kortreist mat og utdanning innenfor det marine miljøet. Dette selskapet er i bullseye for alt jeg står for og jeg gleder meg til å jobbe med bærekraftsstrategi, konseptutvikling og kommunikasjon i sommer. 

Blekkulf, Monsen og Sabeltann

Det som lurer bak dør to og tre er inntil videre kort jeg holder til brystet, men vil offentliggjøres i løpet av sommeren. Følg med på reisen min sammen med Brim så lenge, og si ifra om du vil være med på tur! Både afterwork i Oslofjorden og alpine fjelltopper i Lofoten er på tapetet. Endelig kan livet som en hybridutgave av Blekkulf, Monsen og Kaptein Sabeltann realiseres! Skippohoi! 

Men alt dette driter vel du i Geir.