EN VERDEN – ETT TEAM

Teksten jeg skrev for Infinitum morgenen etter valgnatten da Trump ble valgt i 2016 er like aktuell idag. Selv om vi forhåpentligvis nå ser ut til å slippe denne sirkusartisten på pallen de neste årene. Han, og de, finner nye måter å nå overskriftene uansett. 2020 har hatt en agenda om å splitte oss mer. Isolere oss mer. Distansere oss mer. Men som mennesker i kriser gjør vi det mennesker i kriser gjør best, kontrer med å samle oss mer. Kanskje ikke fysisk, men mentalt. Dugnadsånden blir større. Kjærligheten blir sterkere. Takknemligheten blir mer synlig. Sammen er vi mindre alene. Selv om «sammen» kanskje ble restriksjonsmessig færre i 2020, er «sammen» sterkere enn noen gang. 

Fysisk eller ikke, vi er alltid mindre alene sammen.

EN VERDEN – ETT TEAM, 9. november 2016

I dag våknet vi til en verden der det er viktigere enn noen gang å ha motet og utholdenheten til å inspirere og går foran som gode eksempler. I dag våknet vi til en verden der vi ikke lenger kan bry oss om ignoranse og hat. I dag våknet vi til en verden der vi ikke lenger kan vente på at stormakter skal ta de ansvarlige valgene, vi må ta dem selv.

Jeg må innrømme at jeg blir bekymret. Jeg blir bekymret for klimamålene vi har satt oss. Jeg blir bekymret for menneskerettighetene. Jeg blir bekymret for forsvarsallianser, naturvern, diskriminering, hat og vold. Men mest av alt blir jeg bekymret over at millioner av mennesker synes det er greit. Jeg blir bekymret, men samtidig bidrar det til en enda større trang til å være motpolen til alt dette. Være en konkret del av løsningen, og ikke problemet. Vær den forandringen vi ønsker å se i verden, og leve ut løsningene, ikke bare snakke om dem.

Hver eneste gang vi tar et valg, gjør et kjøp, støtter et formål, støtter en holdning – gir vi en stemme til fremtiden. Vi stiller oss bak disse små valgene og sier at vi støtter det de gjør og vi ønsker at de skal fortsette. Dette gjelder alt fra å kjøpe en kjekspakke bakt med palmeolje, til å fly i stedet for å ta tog, til å trykke “like” på en fornærmende kommentar på Facebook, til å avlegge en stemme ved et politisk valg. Vi som forbruker, som menneske, som del av et samlet team har et enormt ansvar. Ansvar for fellesskapets utvikling i vårt globale samfunn. Ansvar for å tilegne oss kunnskap og informasjon om aktørene vi støtter. “Ute av syne – ute av sinn” er ikke lenger en holdning man kan tillate seg å ta når man ser de enorme kontrastene rundtom.

Facebook flyter over i dag. Og midt opp i all fortvilelsen la et vennepar av meg opp et bilde av hjemmesiden til Canadas immigrasjonssider. Serverene til søknadssiden om kanadisk statssborgerskap har crashet på grunn av altfor stor pågang. Det grøsser inni meg. Dette er ett av mange utfall. Dette er ikke en utvikling noen av oss ønsker. Denne utdaterte tilnærmingen til splitt og hersk har for lengst spilt ut sine siste spillekort. Verden trenger ydmykhet, ikke hovmod. For som vi alle vet; hovmod står for fall.

Å ha sinnsro over det vi ikke har mulighet til å forandre, er i dag en tøff kamel å svelge. Men det er en desto større grunn til å bry seg. En desto større grunn til å bruke stemmene våre, kreve rettferdighet og en bærekraftig utvikling, og samtidig være gode forbilder og ambassadører for det globale samfunnet vårt.

Tiden er inne for at vi må lytte, ikke alltid bare ha rett. Vi må se etter likheter, ikke forskjeller. Vi må droppe dommedagsmentalitetene og være løsningsorienterte lagspillere som samlet jobber for en rettferdig verden. Vi må plassere oss selv i andres sko og være en del av en kjærlig, inkluderende og ansvarlig utvikling. Dette er en ekte call to action, og sammen kan vi gjøre verden et bedre sted. En verden, ett team.

 

7 råd for sommeren i Lofoten

Tusen takk til Frank Marstokk fra Skrova Fyr, Ingrid Hennig fra Lofoten Vanlife, Brita Staal fra Salt Svolvær og Mia Gylseth fra Sakrisøy for innspill til hensyn å ta i sommer. 

2020 ble året der paraplydrinker, solhatter og Vings restplasser ble byttet ut med myggnetting, GoreTex og Helgelandskysten. “Norging” har blitt et nytt ord i ordboken og du skal bo under en stein om du ikke har fått med deg hva en Via Ferratta er. Reiseplanen er styrt av fergetidene, og ikke minst køene. Ikledd Amundsenshorts, neonfarget skalljakke, hjemmestrikket Skappelgenser og en hengekøye under armen har Ola og Kari Nordmann aldri vært mer klar for sin egen bakgård.

Altså, hvem vil vel ikke oppleve dette?

Costa del Rorbu

Og for oss som trodde at Lofoten kanskje skulle få en litt lettere sommer fikk vi det motsatte slengt i trynet. På tross av at deler av turistnæringen fremdeles kjører for halv maskin i noen deler av regionen, har enkelte områder fått en større tilstrømning enn noen gang. Spesielt har området i og rundt Henningsvær fått smake på at Ayia Napa har vært stengt. Gjengene som har siklet etter Grabbarna Grus like mye som russen 2020 siklet etter, ja russetiden 2020, fant fort ut at Costa del Rorbu fikk fikse årets partybiff. I tillegg har enkelte fjell og strender blitt ultimate substitutter for hele verdens fornøyelsesparker, cruiseskip og offentlige toaletter.

Typisk norsk å…

Misforstå meg rett, det er ingenting som er finere enn at vi nordmenn leker enda mer i egen bakgård. Å backpacke i eget land har bydd på noen av de aller fineste opplevelsene jeg har hatt i livet. Det å reise mindre og oppleve mer har jo blitt som et livsmantra. Men at det er vi nordmenn som skal stjele butikkskilt, skjelle ut bartendere, velte skulpturer og bæsje i hager, etter en årrekke med verdenssamfunnet som stamgjester, det blir for dumt. Så selv om det bare er en liten prosentandel av den norske turistmassen som oppfører seg som apekatter, kan det være fint med en liste tommelfingerregler for ferdsel i nord.

Så lenge vi tar vare kan vi leke her oppe i mange generasjoner fremover!

7 råd for en fin sommer i Lofoten

Jeg har nemlig stor forståelse for at det ikke alltid kan være så lett å navigere seg rundt i Lofoten. Bussene snakker ikke med båtene og båtene snakker i all hovedsak med seg selv. Man skal være lokal for å vite hvor holdeplassen er og distansen mellom bensinstasjoner, rasteplasser og søppelspann kan til tider være lange og forvirrende. Derfor har jeg samlet en liten oversikt over tips som kan være gode å ha når vi skal reise rundt i Lofoten i sommer. Tipsene er bygget på egen erfaring med turismen her i 6 år, men også med innspill fra Frank Marstokk fra Skrova Fyr, Ingrid Hennig fra Lofoten Vanlife, Brita Staal fra Salt Svolvær og Mia Gylseth fra Sakrisøy.

1. Planlegg godt
Å lese seg opp på forhånd er alfa omega når det kommer til Lofoten. Ting er ikke alltid så intuitivt her oppe. Book fergen før du drar, orienter deg om hvor det er lov å campe eller parkere, og se på kartet. Lofoten er ikke like tilrettelagt for trafikkkorken som E18 og alt går veldig mye smudere, både for deg og for lokalbefolkningen, om du har orientert deg på forhånd. Reiser du uten bil er det lurt å se på busstider, fergetider, holdeplasser og avstander. Les deg opp på Lofotvettreglene så kommer du ekstra forberedt!

2. Vis respekt
Dette burde jo absolutt si seg selv, men å vise respekt for naturen, dyrelivet de fastboende og trafikken her oppe i nord er noe som ikke kan gjentas mange nok ganger. Vær ydmyk, spør om du er usikker og forlat alle områder minst like fint som da du kom dit. Lofoten er ekstremt sårbart med tanke på areal og antall besøkende i høysesong, og kapasiteten strekker ikke alltid til. Det å være tålmodig med besetningen og ha forståelse for at klatreguiden bak baren ikke vet hvordan man lager en extra long island icetea blir derfor satt pris på.

3. Følg stiene
Det er mange fjell i Lofoten som har blitt forsidepiker for landet vårt. Disse har også blitt de største turistfellene og naturen har fått lide deretter. Enkelte steder er det satt opp sherpatrapper for å sluse folkemassene inn på stiene, men ellers er det en klar tommelfingerregel at du ikke skal bevege deg utenfor de gitte stiene. Når vi ikke tråkker opp unødvendig jordsmonn unngår vi ekstra slitasje på naturen og vi kan nyte utsikten med god samvittighet.

4. Ta med søppel
Denne leaves without saying men gjelder også når søppelspannet er fyllt til randen. Selv om det er kjipt er det da vårt ansvar å ta med søppelet til neste avfallsstasjon. Er du usikker på hvor disse er har Lofoten Avfallsselskap en oversikt på nett. Absolutt alt vi tar med oss til campspoten skal bli med oss videre. Naturen kan bruke opptil flere måneder på å bryte ned toalettpapir, så dette skal også fraktes tilbake. Ziplockposer og antibac gjør dette til en enkel affære.

5. Camp og parker med tillatelse
Dette er nok det største gningsningspunktet mellom lokalbefolkning og turister. Om du er usikker på om du kan parkere eller campe der du er kan du spørre lokalbefolkningen eller sjekke på nett. Ikke parker på områder som åpenbart er privat eid uten tillatelse. Allemannsretten gjelder når det kommer til camping, men det er fremdeles mye områder som er eid av grunneiere eller brukes til andre tiltak og krever tillatelse. SÅ; hvor er det vi har lov til å bevege oss fritt? Tettbygde strøk, private boligtomter og land brukt til jordbruk («innmark») får vi ikke lov til å bevege oss fritt på. Også golfbaner, industriområder, kirkegårder og andre områder som er satt av til et spesielt formål krever at vi forholder oss til de sikkerhets- og ordensreglene som gjelder der. Allemannsretten gjelder derimot ute i naturen, langs strandlinja, i skogen og på snaufjellet, også på privat grunn. Her er det som regel ingen menneskelig aktivitet, utenom kanskje geit, sau og rein på beite. Dette arealet, som utgjør det aller meste av Nord-Norge, er tilgjengelig for folk flest for rekreasjon. Ferdsel i naturen er regulert av friluftsloven av 1957, og forutsetter respekt for bønder, grunneiere og naturen selv.

6. Vær varsom i trafikken
Det er mye smale veier i Lofoten og E10 er ikke best rustet for enorme trafikkmasser. Derfor må man følge ekstra godt med, ikke stoppe opp selv om det kommer en ørn, parkere på markerte områder og la møtelommer få være møtelommer.

7. Løft blikket, vær kreativ og kos deg!
Som jeg skrev på instagram kan man fint gå alene i fjellet her oppe i sommer. Fjellene som har vært forsidepiker for området i flere år har en tett strøm turgåere hver eneste dag. Dette gjelder steder som Reinebringen, Ryten, Fløya, Kvalvika, Djevelporten, Festvågtind, Unstad, Bunesstranden og Mannen. Dette er jo så klart ikke uten grunn, da disse turene virkelig er nydelige. Allikevel fins det alternativer med like fin utsikt, like fine stier, like gode teltmuligheter og like instragramverdig om man bare gjør litt ekstra research. Igjen kan det være lurt å snakke med noen som kjenner området, ellers anbefaler jeg også turboken til Kristin Folsland Olsen som guide her oppe. Sammen kan vi utvide fokuset, minske presset, ferdes ansvarlig og ta vare på denne sinnsyke lekeplassen vi har i nord.

Bruk hodet, få deg en lofotpils, bad i midnattssolen og nyt Lofotsommeren i år! Oppfører vi oss kan det hende vi får komme tilbake igjen til neste år 😉

PS! Husk også at selv om vi føler at hele Norge er i Lofoten atm, sliter allikevel store deler av turistnæringen ettersom vi nordmenn er litt mer selvgående i våre metoder enn våre globale medborgere. Derfor er det fint å huske at pengene våre fremdeles er stemmesedler til fremtidens virke, og det å støtte lokale fastboende er en god dytt i riktig retning! God sommer, kanskje vi sees 😀

 

10 tips for Norgesferien i sommer

2020 blir året der nordmenn virkelig blir nordmenn. Året der vi blir tvunget til å leke i egen bakgård og utforske det som er nærmere enn destinasjonene opplistet på Vings restplasser. 2020 er året alle går i anskaffelse av noe neonfarget gore-tex, tar selfie på Preikestolen og blir turfluensere. 2020 er året for hengekøyen. 2020 er E6 og E18s gullalder. Og Charter-Sveins undergang. 

2020 er gullåret for nordmenns Norgesferie

På en eller annen måte skal vi alle feriere i Norge i år. Som på mange måter er en kjempefin greie. Vi blir tvunget til å bli bedre kjent med verdens fineste land – det kunne ha vært verre. Allikevel er det et paradoks. Reisenæringen vår sliter. I tillegg vil naturen vår få en massiv påkjenning. Og da må vi være ekstra flinke til å ta et par hensyn. Huske på å støtte lokale, bruke pengene våre som stemmesedler og rydde opp etter oss. Som lokal nomade på snart 10. året har jeg gjort meg en del erfaringer ved det å reise i eget land. Og for å gjøre opplevelsen så bra som mulig, tenkte jeg å dele et par av dem med dere: 

1. Planlegg, men ikke for mye. De fleste av oss tar bilen fatt i sommer, og for meg er veien alltid en stor del av målet. Det å kunne ta seg tid til å stoppe opp ved en foss langs veien eller bade i en jettegryte man kom over på luftings med hunden er det som gjør den norske roadtrippen så vanvittig fin. Muligheten til å bli over en ekstra natt på perlen man ramlet over er en fin mulighet. En overplanlagt tur med strengt tidsregime kan ødelegge noe av eventyrlysten ved å reise rundt. La ruten bli litt til mens man går den, og ta på deg backpacker-mentaliteten i eget land. Da havner du nok steder du ellers aldri ville ha funnet fra skjermen hjemme i Oslo.

2. Snakk med de lokale. Ref. backpacker-mentaliteten fra forrige tips, har det å bli kjent med lokalbekfolkningen der jeg reiser blitt min go-to. Da får du de beste tipsene til de fineste turene, den beste maten og de litt mer unike opplevelsene. Du får også innsikt i hva som må bevares, beskyttes og tas litt ekstra vare på der du ferdes. Og kan på den måten bidra til å ivareta lokalsamfunnet du nå har som feriedestinasjon.

Dette er Jostein, lokal pokal fra Odda som mer eller mindre startet alt vi kjenner av aktiviteter i området. Også rundt Trolltunga. Kjentmannstips er uvurderlige når man reiser i nye områder.

3. Ikke lev på posemat. Om sommerens måltider i all hovedsak skal kokkeleres fra telt, hytte eller bil ville jeg i stor grad ha styrt unna posematen. Altså, posematen er fin den, men man trenger ikke å være Brimi for å smekke sammen noe smakelig på primusen. Det finns så utrolig mye god mat man kan lage med enkle midler! Alt ligger i forberedelsene. Les deg litt opp på turmat, følg Bodil Gilje på insta, og vær litt kreativ med få ingredienser i sommer. Det kan også være smart å planlegge måltidene noen dager/uker fremover. Alt etter hva slags tur du er på. På denne måten finner man ingredienser som går i flere måltider og unngår å måtte røske med seg noe på bensinstasjonen langs veien.

4. Finn perlene på kartet selv. Jeg får så utrolig mange spørsmål om hvordan jeg finner steder rundtom eller hvordan jeg legger opp ruter. Og jeg bruker som regel alltid en kombinasjon av google earth og ut.no sitt digitale kart. Via Earth kan du enkelt spotte hvite strender, korallblå vann og andre ting som er på ønskelisten. UT gjør det enkelt å spotte utsiktspunkt via høydekurver og det å legge opp trygge ruter for å komme dit. Tør å være din egen eventyrer!

5. Pakk lett. En vanlig tabbe, spesielt når man reiser med bil, er å pakke for mye. Dette er forårsaker bare unødvendig stress og vekt. Både når vi skal bære sekk på tur, når vi skal holde orden under roadtripen oog når vi skal holde orden i hodet. Pakk med deg mindre enn du tror du trenger, sjekk yr og tenk at det er mulig å vaske underveis. Dropp alt som er i «kanskje-bunken». Vi ender alltid opp med å bare valse rundt i ullstillongsen uansett.

6. Minimer belastningen. Tenk godt gjennom alle mulige valg du skal ta, og om det finns mer ansvarlige alternativ enn de du har valgt. Dette gjelder alt fra transport, overnatting, mat, logistikk, rutevalg, drivstoffeffektivisering, samkjøring, etc. Jeg anbefaler alltid å følge markerte stier i skog og mark for å ikke bidra til mer nedbrytning av natur enn nødvendig.

7. Lav risiko – Høy avkastning. Som Miljødirektoratets koronavettregler sier; snu i tide og velg aktiviteter med lav risiko. Sammen kan vi unngå å belaste rednings- og helsetjenester mer enn nødvendig. En løsning kan her være å involvere en lokal guide, fjellfører eller instruktør. Da støtter man lokalssamfunnet man reiser i, i tillegg til at man kan ferdes på en sikrere måte i mer utsatte områder. En vinn-vinn!

8. Organiser roadtrip-bilen. En ryddig bil gir et ryddig hode. Og jo lengre du er på tur jo mer øker sannsynligheten for et rullende kaos på fire hjul. Jeg pakker alltid i gjennomsiktige bokser, ikea-poser og bag-enheter dedikert til hvert sitt område. Tur-sekken er tom mellom slagene og ryddes ut og inn i sine respektive bokser/bager etter endt tur.

9. Rydd opp, og kildesorter underveis. Vi kan sortere avfallet vårt like godt på hytten, på båten, i teltet og i bilen. Samle opp pant, glass, plast, mat og papp i poser for seg selv og sjekk ut når neste returpunkt langs ruten din er. Sjekk ut sortere.no om du er i tvil på hva som skal hvor og info om returstasjonene rundtom.

10. Vær kreativ – opplev mer! Jeg elsker alt som er annerledes. Spesielt det som er annerledes, men fremdeles veldig nærme. Trehytter, laksesafari, traktorsafari, yoga på fjorden, gapahuker, gårdsopphold, isbreovernatting, fosserapellering, juving, hvaenn som røsker i de eksotiske følerne dine er mulig å lete opp langs ruten. Sprit opp måten du ser på ditt eget land! På denne måten kan det nærme virke like fremmed som det fjerne!

cabin girl tree
Her fra tretopphytten på Å camp i Rauland i fjor sommer. Et av de fineste overnattingsstedene jeg har vært i Norge!

God sommer folkens! Vi sees kanskje i fjellet?

 

PRIDE

Idag er det igjen duket for Prideparaden i Oslo. Og selv om feiringen blir noe annerledes i år, får ikke flaggermusen drepe viben totalt. Pride kan aldri avlyses og er fremdeles en vanvittig viktig markering. Her kommer teksten jeg skrev til Pride ifjor: 

Jeg har alltid likt gutter. For noen år siden fant jeg ut at jeg også likte jenter. 

Jeg, som de fleste av oss, kommer fra en verden der Barbie var sammen med Ken, Mikke datet Minnie og Lois var forelsket i Clark. Jeg kommer fra en verden der prinsen skulle redde prinsessen, Espen Askeladd skulle vinne kongens datter og jeg skulle ha plakat av Christiano Ronaldo over sengen. Heteroseksualtiet var mer eller mindre det eneste måltidet som ble servert ved bordet for seksuell orientering.

Fra helt siden puppene mine begynte å vokse og verdensbildet var definert utifra hvilken leppestift Baby-Spice brukte ble jeg spurt om jeg skulle bli advokat eller skuespiller – og om jeg hadde kjæreste. “Hvem er han?” “Hvilken klasse går han i?” “Hvem syntes du er søtest, Pål eller Espen?” “Han liker deg Ina, liker du han?” Aldri spurte noen meg om jeg likte henne. Jeg spurte heller aldri noen. Om noen kanskje hadde spurt meg, hadde det kanskje falt meg inn. Kanskje jeg hadde turt å like henne på den måten. Kanskje jeg hadde spurt andre og. Kanskje det hadde vært en norm.

Men det var ingen norm. Jeg likte gutter og stilte aldri noe spørsmål ved det. Og bortsett fra mammas frisør og Ellen på TV3 visste jeg ikke om noen homofile rundt meg. Nabolaget mitt var streit, striglet og forutsigbart. Jeg husker heller ikke når jeg første gang ble ordentlig kjent med en som identifiserte seg som skeiv, men jeg husker at favorittfilmen min var Fucking Åmål – en VHS jeg hadde stjålet av mamma. Jeg husker også at dagboken min var proppet full av Jennifer Aniston i åletrange kjoler og at jeg av og til var ukomfortabel rundt enkelte jenter i garderoben under fotballtreningen. Retroperspektivet har et klart mønster.

Da jeg siden ble forelsket i en jente for første gang, var det eneste som overrasket meg, hvor naturlig det føltes. Jeg må innrømme at jeg ble litt forvirret til å begynne med, hva faen liksom – en jente?! Men jeg skjønte fort at det ikke var noen forskjell.

På tross av hvor normalt jeg selv følte det var, ble det også mye snakk. Spørsmålene, kommentarene og meldingene meldte seg i fleng. Jungeltelegrafen nådde både kjente og ukjente. Sladderverdien nådde et makspunkt. Det skrantet ikke på nysgjerrigheten der ute og trenkantforespørslene stod også i kø. For ettersom jeg liker både gutter og jenter er jo jeg det åpenbare leddet for å krydre Ola og Karis seksuelle checklist.

Hvis man ser bort ifra den seksualiserende versjonen er nysgjerrigheten bare sunn. Det er sånn vi bygger broer og utvider forståelse. Folk er nysgjerrige på det ukjente, og de fleste snakker fordi de bryr seg. Vi stiller spørsmål, vi søker svar. Vi er medmennesker. Men folk flest har også et behov for forstå andre utifra seg selv, og da har man samtidig et behov for å plassere den forståelsen i en bås. Så hvis man først ønsker å snakke, mene og båssette, så skal det gjøres med respekt og ydmykhet. Det er langt flere nyanser og varianter enn man først tror. Vi er alle bygd litt forskjellig, føler litt forskjellig, elsker litt forskjellig. For noen er det åpenbart hvilken bås de hører til, men for andre er det ikke åpenbart i det hele tatt. Spekteret er enormt, og synligheten rundt dette spekteret bør i større grad se dagens lys.

Jeg er heldig. Jeg har venner, familie og kollegaer som støtter og aksepterer meg. Som alltid har støttet meg. Jeg skulle allikevel ønske at jeg ikke måtte føle meg “heldig”. «Heldig» for at jeg har tillatelse til å leve som jeg er. Allikevel er denne støtten absolutt ikke åpenbar i dagens samfunn og det er fremdeles mange som lever i frykt for å leve livet som seg selv.

Misoppfatningene rundt vårt heteronarmative samfunn er ødeleggende både for de som er ute, og de som fremdeles befinner seg i skapet. For det er ikke så lang vei fra å la tvilen i samfunnet få så en tvil i deg selv. Det alene resulterer i en frykt for å være den man virkelig er. Min seksuelle orientering styres ikke av hvilket kjønn kjæresten min er. Jeg er fremdeles bare meg. Det tok bare litt tid å finne ut av det. Og jeg finner vel fremdeles ut av det. Vi er nødt til å slutte å spekulere i andres kjærlighet for hverandre. Om den er ekte eller ikke. Vi har større problemer i verden. Vi trenger heller kunnskap, raushet og kompetanseheving som sikrer et åpent og inkluderende miljø og fremmer mangfoldet landet vårt fortjener. Mangfoldet verdenssamfunnet vårt fortjener.

Nå er det pride her i Norge, og i den anledningen heier vi på mangfoldet. Vi heier på mer lytting, mindre fordommer. Mer kjærlighet, mindre frykt. Mer åpenhet, mindre båssetting. Vi heier på at våre forventninger til andre ikke er kjønnsbestemt og ordlyden i spørsmålene til barna våre heller ikke er det. Vi heier på at det enorme spekteret av kjærlighetsformer får sin fulle frihet, og at vi ikke er låst i båssetningsmmentalitet. Vi takker de som har banet vei for at vi er der vi er idag, og vi heier på de som fremdeles sliter med å være den de er.

Av og til kan det være en fin påminnelse om at vi alle bare er noen rare dyr, som står foran noen andre rare dyr og prøver å forstå, prøver å bli elsket, prøver å elske. For til syvende og sist er det vår åpenhet om egen og andres kjærlighet som skaper en verden der alle kan være hele seg.

Happy pride!

 

Hva driver jeg egentlig med?

For å svare på dagens spørsmål som ingen har stilt kommer et lite livstegn fra meg i mitt lille koronakammer. 

Et eventyr er over – tre andre starter

Det er vel et velkjent fenomen at når en epoke er over, så starter en annen. Det er dog ikke en like stor selvfølge i disse tider. Allikevel var det ikke flaggermusen som avsluttet eventyret mitt som bærekraftsleder i H&M, men tiden var moden for neste skritt. Jeg har lært mer enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg, og ikke bare om tekstilindustrien, avfallshåndtering og norsk sirkulærøkonomi men også innsikt i hvordan store, globale selskap fungerer, hvordan presse-Norge opererer og ikke minst hvordan å jobbe i et selskap som så mange forbrukere har et personlig forhold til. Jeg har fått jobbe med hvordan tekstilindustriens nest største aktør kan være så mye mer enn bare en klesbutikk, men også en samfunnsaktør, en entreprenør, en investor, en inkubator, en katalysator og en endringsagent. Og grunnen til at jeg i det hele tatt gikk inn i selskapet forblir fremdeles en grunn til å støtte arbeidet de gjør fremover; nemlig hvordan de bruker muskler og ressurser til å snu verdens nest mest forurensende industri til det bedre. Og her fortsetter jeg å heie. Så kjære H&M: Takk for meg. Det har vært en berg-og-dal-bane av en tur og jeg blir værende i kulissene på reisen mot et klimapositivt og sirkulært selskap.

Elektrisk sommer i Lofoten og Oslo

Så, over til neste skritt, for i kjent stil hviler jeg ikke på laubærene overdrevent lenge. I løpet av et par måneder har jeg nå lukket en dør, og samtidig åpnet tre nye. Bak den første døren skjuler det seg et selskap jeg har fulgt fra sidelinjen lenge; nemlig Brim Explorer. Brim er en reiselivsaktør som har utviklet et elektrisk turistbåtkonsept som opererer i Lofoten, Svalbard (Nå Oslo pga covid) og Tromsø. I tillegg til å ta passasjerer med på lydløs ferdsel (med en batterikapasitet på 800 kwh) med undervannsdrone i norske farvann fokuserer de på lokale verdier, ansvarlig friluftsliv, kortreist mat og utdanning innenfor det marine miljøet. Dette selskapet er i bullseye for alt jeg står for og jeg gleder meg til å jobbe med bærekraftsstrategi, konseptutvikling og kommunikasjon i sommer. 

Blekkulf, Monsen og Sabeltann

Det som lurer bak dør to og tre er inntil videre kort jeg holder til brystet, men vil offentliggjøres i løpet av sommeren. Følg med på reisen min sammen med Brim så lenge, og si ifra om du vil være med på tur! Både afterwork i Oslofjorden og alpine fjelltopper i Lofoten er på tapetet. Endelig kan livet som en hybridutgave av Blekkulf, Monsen og Kaptein Sabeltann realiseres! Skippohoi! 

Men alt dette driter vel du i Geir. 

 

Bare stå

Jeg vet ikke hvem som trenger denne nå, men rådet pappa ga meg da jeg var liten har fulgt meg hele livet. Og er i disse tider mer relevant enn noen gang. 

Omtrent samtidig som jeg lærte å gå lærte jeg å stå ski. Pappa er en stor tilhenger av learning-by-doing tilnærmingen og kastet meg utfor de små bakkene i god tro om at dette måtte jeg bare skjønne. Og det gjorde jo. På en måte. Men det var ikke på grunn av de fabuløse skiferdighetene, men heller en total mangel av konsekvensanalyse kombinert med en god porsjon dumdristig fryktløshet. Dette var videre bygget på ordene pappa skrek fra toppen av bakken. For hver eneste gang jeg begynte å vingle og var på nippet til å falle ropte han “Bare stå, baaare stå!”. Og da stod jeg jo. For i stede for å fokusere på å ikke falle fokuserte jeg på å fortsette å stå oppreist. 

I hele mitt ski-liv har dette gått gjennom hodet mitt. Fra da jeg kjørte porter i Eikedalen skisenter til breene i Chamonix. Hver gang terrenget blir ulendt eller det går bittelitt for fort i svingene går mantratet på repeat i hodet. Bare stå. Bare stå. Bare stå. Og da står jeg. 

Uten at jeg egentlig helt skjønte det ble disse to ordene også oppskriften for hvordan pappa har holdt meg oppe i tider der jeg har holdt på å ramle. I perioder der jeg har holdt på å gå sånn skikkelig, skikkelig på trynet. Han fokuserer på det som gjør at jeg kan fortsette å stå i stede for å analysere det som kan slenge meg i grøften. Og på en måte har dette videre blitt mantraet på alle andre arenaer i tillegg til skibakken. Fokuset endrer seg fra å ikke falle til hva som gjør at jeg kan fortsette å stå.  Selv om jeg skal ramle utpå et par ganger først. Selv om det tar tid. Selv om jeg mange ganger har lyst til å bare kaste inn årene og gi opp. For vi må jo stå. Selv om det går litt for fort, er litt for mange grener i veien og rumpen er litt for nærme bakken. Så må vi jo bare stå. Også nå. 

Så derfor deler jeg min pappa med alle dere og håper at ordene hans fra toppen av bakken får dere gjennom hva enn som måtte storme akkurat nå. Bare stå. 

Så står vi sammen. Denne gangen og. 

(Takk til Anders som overførte pappas håndskrift til håndleddet mitt)

 

Koronakarantene: På bakerste rad

Jeg vet ikke hvor godt forbilde jeg er i det jeg skal si nå, men jeg føler meg som et ganske dårlig karantenemedlem. Jeg aner ikke hva jeg har brukt dagene på. Jeg har holdt gjøremål til det absolutt minimale, holdt telefonkontakt med de absolutt færreste og brukt naturen mindre enn vanlig. Jeg har ikke lært meg å strikke, ikke laget noe sunn mat, ikke gjort yoga, ikke brukt møblene til parkour og i liten grad pustet med magen. Jeg har byttet ut frukt med sukker og vann med kaffe. Jeg har sett kleint mange episoder av love island uk, rundet litt for mange baner candycrush og puslet 5 brikker av puslespillet mitt. Nivået av søvnmangel ville ha danket ut en den mest rutinerte tenåringsgameren. Bøkene jeg skulle lese og podcastene som skulle lære meg noe har blitt byttet ut med fjas, dødtid og noen halvseige morgener. Jeg har rotet mer enn jeg har organisert.

For midt oppi denne massive suppen vi nå kaller hverdag har det blitt nok å bare holde hodet over vannet. Det har blitt nok å bare eksistere uten å adde på en helt ny boks med forventninger. Det har blitt nok å fokusere på å manøvrere denne indre uroen på en eller annen måte som gjør det hele levelig. Passe på at frykten for alt det ukjente ikke får slå for dype røtter. Passe på å heie på alle superheltene uten kapper som står i krigens frontlinje akkurat nå. Passe på å sile ut nok informasjon, og ikke for mye informasjon, men riktig informasjon, uten at det blir for altoppslukende. Passe på at de rundt meg har hodet over vannet og være der for de som trenger det. Passe på at tilbaketrekning og isolering ikke blir den komplette oppskrift på angst, uro og selvdestruktivitet. Passe på at livets tidligere kamper ikke får komme på banen igjen. Passe på å overholde en viss (og særdeles utvasket) form for hverdagsrutine. Passe på å le.

Så til alle dere andre som kanskje også kjenner litt på at 6-eren i karantene er ganske langt unna; så husk at det er helt greit, så lenge vi står. Det er greit å bare la de dagene som må få gå – gå. Det er greit å føle at en sitter fast i et vakuum. Det er greit å dyrke dødtiden. Enten du er alene eller med andre. For den viktigste jobben vi gjør nå er å hindre at viruset får sine sårt tiltrengte mellommenn, og å holde spredningen til det absolutt minimale. Og å gjøre det uten å miste oss selv oppi det hele. Og å gjøre det mens man husker at innsatsen faktisk betyr noe. For i solidaritetens utstrakte hær er vi alle soldater, og uansett hvilken kamp du står i nå så står vi an av. Denne gangen og.

 

Å være sterk i 2020

fjell jente

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg har egentlig ikke helt visst hva jeg skal skrive. Nesten litt redd for å se mine egne ord forplante seg til setninger på skjermen. For det har til tider vært mørkt. Men også veldig lyst. Men også veldig mørkt. 2019 har handlet om kontraster, berg-og-dalbaner, tid og styrke. Men ikke den formen for styrke jeg i utgangspunktet trodde jeg trengte. 2019 viste seg å handle om en form for styrke jeg ikke trodde var nødvendig. Styrken som handler om alt annet enn rake rygger og maskeholding. Styrken som handler om å være og å bære sin egen sårbarhet. Styrken som handler om at det ikke er noe mål i seg selv å være så sinnsykt sterk. Styrken som handler om å fjerne jaget etter sitt perfekte selv, forventningsmurene og skammen av å ikke nå helt opp. 

Hvem er hva, og når?

Jeg begynte året med å jage den jeg en gang var. Den jeg i mitt hode fremdeles er. Aktiv, intiativtakende, sosial, tiltaksom, glad, arbeidsom og en storsjanglør av dimensjoner. Men av og til endrer ting seg, og i stede for å strebe etter å være den jeg har båret på gullstol i forventningsprotokollen, har jeg måttet akseptere at dette er også meg. Den utbrente Ina. Den slitne Ina. Den syke Ina. Den litt deppa Ina. Den stille Ina. Det er også meg. Og sakte men sikkert blir denne nye Inaen også stablet på beina. Men den oppstablingen går ikke uten at jeg er ærlig med mine egne begrensninger, grenser og kapasitet. 

Sårbarheten

Styrken 2019 lærte meg var styrken som lå i anerkjenne min egen sårbarhet. Å anerkjenne hvor mye frykt og usikkerhet jeg har. Hvor liten jeg er. Og heller stå sammen i dette med de som gjør livet mitt et ellers så lykkelig sted. Familien min. Vennene mine. For når vi står sammen i det såre kan vi møtes på en arena som er gjennomsyret av en ren, ærlig og ekte kjærlighet. Og det er der styrken ligger. I å stå sammen når ting raser. 

Queendom

Styrken 2019 lærte meg kom også gjennom å observere noen av de sterkeste damene jeg i har rundt meg. Hvordan av og til det å stå opp om morgenen er den aller største hverdagsbragden. Hvordan livet har servert dem en drøss av knockouts og hvordan de allikevel fortsetter å klamre seg fast. Og er ærlig om det. Tør å snakke om det. Tør å spørre om hjelp. Tør å lage en plan for å komme videre. Tør å lene seg på andre. Tør å etablere et søsterskap av sårbarhet. Tør å bare være. Dere imponerer meg hver eneste dag og gir meg selv styrke til å omfavne den ømfintlige nakenheten. 

Tørre å være svak

I 2020 skal styrken min ligge i å tørre å være svak. Tørre å ikke måtte stå rakrygget gjennom alt som blir sendt min vei. Tørre å si nei. Tørre å prioritere meg selv. Tørre å ha empati med meg selv. For selv om det har blitt sagt i et utall utslitte klisjeer ligger det mye styrke i å tørre å feile. Og erkjenne feilene. Da blir fallene også mykere. 

Du er aldri alene

Så hvis du er en av de som syntes overgangen til dette nye tiåret ble noe brutal og at disse blanke arkene 2020 har gitt deg bare virker forvirrende og slitsomme, så vær så snill å husk; du er aldri alene. Det er alltid noen andre som føler på det samme som deg. Men de har kanskje ikke styrken til å fjerne masken helt enda. Tør å stå sammen med de som fremdeles bærer masker. Tørre å snakke ut om alt det som egentlig ikke går så jævlig bra. Du vil du nok bli overrasket over hvor mye kjærlighet og sterke bånd som bygges i ærlig deling av åpen sårbarhet. Sammen er det enklere å skifte fokus og samtidig huske på alt det fine i stedet for å bli nedgravd i alt det mørke. For det er som elskede Trygve Skaug sier; hvem vil ha et anker som ikke har sett bunnen? Takk til alle ankrene mine der ute. Dere vet hvem dere er. 

Sterkere sammen <3
 

Verdensdagen For Psykisk Helse

Idag er det igjen duket for verdensdagen for psykisk helse og årets fokus er å gi tid. Det er helt sprøtt hvor mye som har skjedd siden jeg skrev dette innlegget på denne dagen ifjor. Hvor mye som har skjedd, men samtidig hvor mye som er akkurat det samme. Som om tiden har stått helt stille. 

Siden denne dagen ifjor har jeg lært å gi meg selv mer tid. Tid til de vanskelige tingene. Tid til de fine tingene.

For årets fokus er å gi tid. Og tid har også vært hovedfokuset mitt det siste året. Fra både leger og psykologer har jeg fått tid på resept. En resept som kun jeg selv har rett til å utstede. Når man får tid på resept blir man sin egen herre like mye som man blir sin egen verste fiende. Man overstyrer når man burde understyre og man overser når man burde følge med. 

Tid skremmer meg. For mye tid til å tenke. For mye tid til å være alene. For mye tid til å ikke få gjort det jeg egentlig vil gjøre. Men det at jeg har tatt meg, og fremdeles tar meg, tid har samtidig også på mange måter reddet meg. Jeg har lært å leve livet i første gir, og ikke alltid i sjette. Jeg har lært å finne magi i de små hverdagslige tingene. Jeg har lært at jo større sårene er jo mer tid trenger plasteret på å sette seg. Jeg har lært å sette av tid til å hvile. Og å fokusere tiden min på det og de som betyr mest. Jeg har lært å bli tålmodig med meg selv. Jeg har lært å lære om meg selv. Og ikke minst har jeg lært å gi andre tid. Og da vil jeg samtidig takke alle dere som har gitt meg umåtelig med tid. Dere vet hvem dere er. For hver gang jeg havner på mitt laveste blir jeg på den ærligste måten konfrontert med hvor fine folk jeg har i livet mitt. Hvor heldig jeg er. Det prøver jeg aldri å glemme. 

Trygve Skaug har sørget for at jeg aldri glemmer.

For vi må huske å gi tid til de rundt oss. Tid til å forstå, tid til å bearbeide, tid til å modne og tid til å feire. Tid til å snakke om psykisk helse. Tid til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen. For uavhengig av diagnoser, lidelser og bagasje er psykisk helse noe vi alle har. Og alle kræsjer litt innimellom. Vi må aldri glemme at alle er på sin helt egne reise, og at omslaget på boken ikke alltid gjenspeiler innholdet. Av og til er tid til åpne armer, gode samtaler og en tur i marka alt som skal til for at hverdagen blir litt enklere for de fleste av oss. 

Natt til idag sov vi ute i marka. Venninnen min vekket meg med havregrøt og kaffe i soveposen mens fuglene begynte å våkne utenfor teltet. Bedre terapi fins ikke. Ikke for meg i hvert fall.

En av de fineste jeg vet om viste meg nettopp filmen About Time. Og som den dinosauren jeg er hadde jeg ikke sett den før nå. Den traff alt i meg. Har du ikke sett den, samle dine fineste og se den! Har du sett den, samle dine fineste og se den igjen! For da kan vi sammen stå opp i morgen og late som at vi har reist tilbake i tid for å gjøre akkurat den dagen så fin som mulig. Så fin som mulig for både deg selv og de rundt deg. Ta deg den tiden, du fortjener det. 

 

10 grunner til å lese nyheter daglig

REKLAME DN

Som skrevet i et tidligere innlegg er jeg en sucker for hellige morgenstunder. Kaffe, stillhet og nyheter, helt for meg selv, er en god start på hvaenn den dagen måtte servere. Det å oppdatere seg på verdensbildet via forskjellige medium er ikke bare relevant for jobben min men også for mitt eget verdigrunnlag. Og selv om dette maset mitt om å daglig lese nyheter (gjerne både lokale og internasjonale) virker som en no-brainer er vi er en utpreget overskriftsgenerasjon som sverger til det som er skrevet i fet. Informasjon som er lengre enn 280 karakterer blir overveldende og vi mister piffen. Derfor trenger vi kanskje et lite spark bak for å gidde å flytte fokuset litt.

nyheter macbook jente
Hva er din favorittkilde til nyheter?

Hvis du ikke allerede har kastet deg over DN Ung tilbudet, skal du her få en liten inspirasjonsboost. Og selv om du kanskje allerede er en nyhetsjunkie, kommer mine 10 grunner til å løfte blikket ned fra overskriftene og inn i brødteksten her: 

1. Vær en opplyst borger

Journalistikk er en uerstattelig del av demokratiet vårt og selv om diverse skribenter og medier kan helle mot ulike politiske retninger kan vi ved enkel sammenligning forstå politiske saker og kandidater før vi trer inn i valg. Ettersom nyhetsvirksomheten skal vektlegge allsidiget, upartiskhet, saklighet og det vesentlige i den respektive saken har vi gode kilder til å utarbeide oss en mening om det samfunnet vi lever i. 

2. Sikkerhet

Ettersom jeg farter en del til fjellene rundtom i landet vårt hadde jeg vært lost uten nyhetsoppdateringene på vær og forhold. Og spesielt hvilke hensyn jeg må ta mtp uvær og trafikk. Nyhetene er også hovedkilden til live oppdateringer på kritiske situasjoner, og det å vite hvordan man skal agere hvis man muligens blir affektert er helt uvurderlig. 

3. Flytter horisonter

Debatter, meninger og skråblikk. At det går en kule varmt hos kronikerne der ute er bra for vår interne meningsmåler. Å bli introdusert til nye sider av saker vi trodde vi var likegyldig til gir oss kanskje nye grunner til å bry oss eller kan kanskje til og meg fasilitere en holdningsendring. Hvordan skal vi ellers vite hva vi er enig og uenig i hvis vi ikke har sett flere sider av samme problemstilling?

4. Inspirasjon

Herlighet så inspirert jeg blir av å lese nyheter om startups som satser, nye gründere som kommer på banen og ellers ildsjeler som har hoppet ut av trygge rammer og inn i cowboysetet for å satse på det de tror på! Her er DN et ultimat medie og du kan bare sette igang bingemaratonet med inspo-stories fra innovasjonsscenen i landet vårt!

5. Underholdning

Denne trenger ingen videre forklaring. Vi liker våre guilty pleasures. Vi liker å lese om folk vi kjenner. Vi liker skryt om hjembyen vår. Vi elsker å lese om folk som driter seg ut. Nyheter trenger ikke å være blytungt for at de skal ha en aktualitetsverdi!

6. Forstå din egen påvirkningskraft

Denne er viktig. Det er ikke alltid lett å skjønne eller vite hvordan nettopp JEG skal kunne gjøre noe med situasjoner jeg ikke er enig i. For at denne påvirkningskraften skal være reell og engasjementet tuftet på det dagsaktuelle kan vi identifisere vår egen mulighet til å påvirke samfunnet vi lever i gjennom å lære hvordan endringsagenter rundtom i verden opererer. Av og til må noen tråkke opp stiene for at jeg skal skjønne at jeg også kan gå dem. Tenk hva vi hadde fått til om 7,7 mrd mennesker virkelig hadde trodd på at deres handlinger kan utgjøre en forskjell!

7. Aktuell i jobbsammenheng

For meg er denne her en kritisk suksessfaktor. Jeg må til enhver tid være oppdatert på hva som skjer i min egen bransje. Jeg bør også få med meg en viss form for tverrfaglighet i tillegg til at jeg må henge med på trender, lovverk og utvikling. På denne måten kan strategiene vi legger være robuste og oppdaterte til enhver tid. Er man i studier eller på jobbleting er det like viktig å være oppdatert ettersom det kan gi deg fordeler i beslutningsprosesser, virkelighetsforankringen i oppgaver og jobbintervjuer. 

speaker foredrag bærekraft
Å snakke om hvordan klimautfordringene kan omgjøres til gode muligheter og løsninger for kloden vår er noe av det som engasjerer meg mest. Da er det også helt essensielt å være oppdatert og å følge med på de langsiktige trendene rundtom.

8. Utvikler skriveferdighetene

Helt ærlig – hvor mange bøker leser du i uken? Evt i månden? Jeg forsøker å komme meg gjennom noen sider hver kveld, men jeg må ærlig innrømme at det skranter litt. Overskriftene er raskere og mer tilgjengelige. Ettersom det ganske lands nominente journalister ofte har en sylskarp penn kan nyheter derfor være en god kilde til å utvikle det skriftlige språket, noe flere av oss kanskje ikke har terpet siden videregående. I mangel på avsatt tid til annen kvalitetslektyre kan dette være en vinn-vinn for de fleste av oss. 

9. Kreativitetsboost

Når jeg leser om sukesshistoriene rundtom i landet vårt blir jeg så fylt av inspirasjon at jeg ofte setter igang en iherdig drodleprosess av ideer og planer. På den andre siden er også det å lese om andres feiltrinn eller å få innsikt i hvorfor enkelte prosjekter ikke overlevde en vanvittig lærdom. Ettersom feiltrinn og problemer ofte kan utvikle nye mulighetsrom ligger det enorme sjanser hvis de angripes på en kreativ måte. 

10. Redd den kleine tørrpraten

Og sist men ikke minst: isknuseren. Aner du ikke hva du skal snakke om når den livsfarlige stillheten angriper samtalen, len deg på nyheten du leste i dag tidlig. Det er tross alt hakket mer interessant enn å påpeke at det har blitt kaldere ute. 

Med disse 10 gode grunnene til å starte dagen med en nyhetsboost har du også 10 gode grunner til å prøve DN Ung i 10 uker for bare 10 kroner! Hva er det verste som kan skje? At du fikk en bedre innsikt i verdenssamfunnet for ingenting? 😉