Om noen år er jeg 30 – burde ikke jeg liksom ha blitt noe før det?

«Ornitologer er jo tross alt dritsmarte!»

– Ida Pernille Hatlebrekke

Det er Ida og. Ida Persille Publikumstekke. Partner in crime siden 6-års gruppen på Paradis barneskole. Ida som var iført ridepisk og hjelm da hun tråkket seg gjennom skogen mellom de to husene våre da vi var små – alltid beredt for potensielle overraskelser som kunne lure rundt hver en sving. Og selv om hun idag, 22 år etter, har lagt fra seg pisken (i de fleste tilfeller, mehe) er hun fremdeles så innigranskogen beredt og en enhjørning av de sjeldne. Hun er lynskarp, kjapp i replikken, reflektert, og innehar en perfekt dose klums, fjas og knusktørre gammelmannsvitser. Ikke minst er hun en av mine aller beste venninner. Og selv om dette nå kan se ut som en ode til vårt vennskap (et innlegg som absolutt bør skrives) er dette heller en ode til et tema som stikker oss begge dypt inn i hjerteroten; nemlig tid.

girl snow smile
How could you not love this one?

Tid i form av prestasjoner. Tid i form av forventninger. Tid i form av samfunnsbelagte normer. Tid i form av definisjonen av tid.

girls singing
A blast from the past. Fordi jeg elsker deg vel!

Les teksten Ida nylig skrev om den eksistensielle livs(tids)krisen her. Utdrag:

Informasjonsoverflod, søken på intellektuell annerkjennelse og frykten for å ikke være “up to date”. Når man blir en viss alder så begynner folk å spørre hva du driver med og svaret du kommer med vil etter all sannsynlighet påvirke hvordan personen ser på deg – Ida

Med livet på konstant slumring

I en av de eldste tekstene mine, publisert i hjemstedsavisen Bergens Tidene, var dette også hovedtematikken; hvorfor vi putter livene våre på konstant slumring. Jeg var 23 år, ferdig med bachelor, bosatt i San Francisco og ingen klare fremtidsutsikter for hva jeg ville bli når jeg ble stor (28 and still counting). Teksten var en respons til en tidsoppsettelse vi var besatt av allerede i tidlig 20-års alder; frykten for å gjøre feil, velge feil og ikke utnytte tiden vår på best mulig måte.

Utdrag fra teksten:

Tid er kun et fiktivt begrep på en oppfattelse av eksistens. Man kan aldri forlate, spole eller stoppe opp. Man velger derfor å analysere, evaluere, dømme og angre. Vi setter livets aktiviseringsknapp på konstant snooze. Frykten for å gå glipp av noe kombinert med viten om at noe grønnere alltid eksisterer opptrer kun kontrafunksjonelt. Vi fungerer som handlingslammede slaver for egen naivitet med en påtatt optimisme for puslespillets sluttresultat.

Alle hendelser i livet skjer i forhold til vår egen tid, vår egen klokke.

Jeg, og de fleste rundt meg, er enten i pushe-30 stadiet eller har passert denne tilsynelatende megasvære dørstokkalderen. Hva er det egentlig som gjør at 30 år har blitt en forventningsalder uten sidestykke? Hvorfor er det å bli 30 en oppskriftsdefinert benchmark i form av hvor vi bør være i livet?

Om noen år er jeg 30, burde jeg være stresset?

30 år – en benchmark?

Jeg har venner som har passert 40 og fremdeles ikke er i 30-års benchmarken med hus, kid og ektefelle – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Jeg har venner som fikk barn da vi gikk på vgs – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Jeg har venner som har startet sitt 4. studieløp og fremdeles ikke vet hva de skal bli når de blir stor – og er oppriktig lykkelig med å ta sin tid til å finne ut av ting.

Livets sluttpakke

Da jeg backpacket i Mexico i fjor møtte jeg folk i 50-års alderen som hadde tatt sluttpakken i jobben for å finne ut av hva de egentlig gikk glipp av da de prematurt kastet seg inn i et hesblesende karrierejag i tidlig tjueårsalder. Men jeg har også venner som er i dette hesblesende karrierejaget i tidlig tjueårsalder – og kunne ikke ha vært lykkeligere. Poenget er at vi har alle en egen utviklingsbane i en egen kalender og følger en egen klokke. Følger vi stimfiskkalenderen og higer etter de forskjellige aldrenes milestones havner vi umiddelbart på lånt tid. Vi havner i et stigespill basert på forventninger, stress og fasader.

Tid til å bli bevisst

Vår kultur er besatt av tid. Det er vår personlige underskuddskrise. En konstant negativ i regnskapet. Vi bruker tid på å spare tid og føler likevel at vi ligger i manko.

For et par år siden skrev jeg denne teksten som en repsons da en av mine nærmeste venninners bestekompis tapte kampen mot kreften i en altfor ung alder.

Utdrag fra teksten:

Et av livets skarpeste paradokser er at den lyseste framtid er avhengig av vår evne til å ta hensyn til i dag. Vi må tørre å tenke over at vår tid på denne planeten ikke er evig. Vi må tørre å tenke over at de vi er glad i sin tid ikke er evig. Kompisen til venninnen min sitt liv var ikke evig. Allikevel er det lenger enn livene til mange andre som har levd lenger enn ham.

We got a lot of time to get it right

Av og til kan det være greit å minne seg selv på at Morgan Freeman sitt gjennombrudd skjedde etter fylte 50. At Richard Branson etablerte Virgin i midten av 30-årene. At det tok J.K. Rowling 12 avslag og fylte 32 år før hun fikk den første Harry Potter boken publisert. At Colonel Sanders var 62 år før han franchiset sin første Kentucky Fried Chicken restaurant, at Reid Hoffman var 43 før LinkedIn ble offentliggjort og at Carol Gardener var 52, nyskilt, konkurs og deprimert da hun startet Zelda Wisdom.

mountain girl peace sign
Jeg liker å se på alder som levler i et spill, og jeg gleder meg til å nå level 30!

En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen –  Per Fugelli, min gudfar (I wish)

Poenget er heller ikke at vi alle konstant skal hige etter å bli the next big unicorn el grande, men det er greit å roe det indre superheltinne-ønsket med andres aldrende suksesshistorier.

Det eneste vi vet at vi alltid vil ha er tid. Det en av våre eneste konstanter. Da vet vi også at akkurat dette øyeblikket aldri kommer igjen, eller dette, eller dette – så slapp av, nyt det, gi litt faen og følg din egen aldersklokke. Det er tross alt et privilegium å få lov til å bli eldre!

Andre tekster jeg har skrevet om temaet: 

Det er aldri for sent å prøve noe nytt!

Les dette når du har tid

Med livet på konstant slumring

1 kommentar

  1. Hi Ina (and Emelina),

    In short, I`m contacting you regarding your initiative Expedition Backyard. Our documentary filmmaking collective may be interested in a possible partnership.

    Some background info about us:

    We`re DONGO Films, a documentary production company based in Brussels in Belgium, but we work globally, we worked as camera operators for HBO, BBC and Discovery Channel. Our focus is always outdoor and environmental or nature related content.

    We love working for our clients but our core bussiness is making our own independant documentaries. Our latest documentary won the jury award at the International Documentary Festival in London, a qualifying festival for the Oscars.

    At this moment we`re developping a feature-length documentary in collaboration with Aqua-Spark, a global player in the environmental and sustainable aqua-culture world. Aqua-Spark is just like you also trying to create awareness about a more sustainable way of living and smaller footprints. One of their most famous invester and supporter is Leonardo DiCaprio.

    The past few years we travelled mostly deep into the Brazilian Amazon Rainforest for a documentary project in collaboration with European performing artists and the local native indian tribes, this project is currently in post-production, you can watch a temp-trailer on the welcome page on my personal website: http://www.mathiasruelle.com. We also made a documentary in Africa about a Kenyan village where the women banned all men out of there lives.

    Now, having spent more than enough time around the equator and feeling no need whatsoever to more mosquito bites, we`re preparing to film the next few years in a more colder region, the Nordic countries, primarly Norway. At this moment we`re researching different ideas and leads to make a documentary spread over the coming years in the region. During research for possible storylines and partners we came across your Expedition Backyard initiative.

    And we`re checking if you already have a documentary filmpartner. We did not see any audiovisual content on your website or related info. So in case you`re still looking for documentary filmmakers, maybe we can both benefit from a collaboration.

    You can visit our website and see some work and extra info about the team: http://www.dongofilms.com

    Beside the documentary-work I collaborate often with performing artists as a video artist for projections and installations on stage. A friend is at this moment making a solo performance-adaption of the debute novel of Norwegian writer Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? We`re exploring and filming on the Feroe Island from 17-24 August, the crew will travel back to Belgium after that. I will fly to Stavanger to make some extra drone aerial shots related to the book and maybe go interview Johan Harstad afer that in Oslo if he`s available. Once this is done, I will explore the Scandinavian region for a few weeks, research possible stories, do some mountaineering or treks, couchsurf, some first impressions of the culture, maybe even film already something etc. You know the drill.

    No idea if you`re at this moment travelling or will be travelling in August/September. But in case you`re interested we could have a meeting to discuss further more your ambitions and the Expedition Backyard initiative in detail or just get to know each other a bit better and see if a collaboration would be interesting.

    In case you should have any more questions don`t hesitate to contact us,

    Kind regards,

    Mathias Ruelle


    Mathias Ruelle
    +32 496 915 283
    http://www.mathiasruelle.com

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *