Når hodet vil, men kroppen ikke henger med

Etter en lengre periode med utbrenthet og total avkobling (les: Flink Pike) i høst har jeg hatt en form av «tilbakefall» i mindre perioder utover vinteren og våren. Ref; hver gang jeg slapper av blir jeg syk, er nok dette kroppen sin måte å gi beskjed på at 1. giret må brukes oftere enn 6. giret.

Kropp og hode: Ikke på lag

Det er allikevel en mental prøve å innstille seg på noe helt annet, når planene egentlig var lagt i spennende jobbprosjekter, på fjellet, på eventyr. Vår alles mor, Elisa Røttiissruud, beskriver dette så fint i hennes Luksusdepresjon (takk mor!), for det vel akkurat det det er; en slags altoppslukende oppgitthet som melder seg når kroppen ikke spiller på lag med hodet. For når jeg blir syk, utmattet og må avlyse planer for 5. gang i år byr det på en viss form for nedstemthet.

fjell jente snø solnedgang
Det var jo her jeg skulle være denne helgen.

Godt nok

Jeg trodde at jeg etter nyttår bare kunne riste av meg utbrentheten, og fortsette i samme gir som før jeg ble sliten. Det er dessverre ikke sånn kroppen fungerer. Og det er greit. Det er greit å kjenne på at man selv har et ansvar for egen helse. For har jeg ikke et godt forhold til meg selv. klarer jeg ikke å ha et godt forhold til de rundt meg. Og det vil jeg jo!

Velkommen til isolatets intensivavdeling i nord

De siste dagene har derfor blitt tilbragt på isolatavdelingen i loftsleiligheten vi har i Henningsvær. Emelina som jeg bor med har også vært syk, så vi har lest bok, drukket kaffe, skrevet, jobbet litt når formen har tillat det og ellers bare slappet av, gjort yoga, hørt på musikk og slappet maksimal av. Emelina skrev det så fint på instagrammolinien sin:

☕️ the days are being spent drinking a bit too much coffee, waking up slow letting my body tell me where the day should head. Lately it’s been telling me to take it slow. Occasionally going for a little surf, as yesterday when the water was emerald green and sometimes silver as the sun shone on the still surface. It was beautiful and I once again felt humble towards the power of the ocean. The nature. I got smashed. And didn’t catch a single wave. But it was nice. Had some more coffee, made acquaintance with people from both France, Norway and Uruguay. The French couple travelled by bike, the Norwegian by his home on wheels and the Uruguayens were living here in the north working, skiing, surfing, breathing. Somehow our paths lead up here to the north of Norway where the energy, the people and the forever changing weather puts you right back to your core. – Emelina the poet

Selvgranskende horisontflytting

Så lytt til kroppen folkens! Gir den fra seg tegn om at det er på tide å roe litt ned, så gjør det –  når reisen er en del av målet er det fint å ta innover seg at av og til er det helt greit å bare gjøre ingenting. Det kan være et fint eventyr i seg selv å ta seg tid til å lære mer om seg selv, ta seg tid til å stoppe litt opp og puste med magen. Ta seg tid til å bare være. En horisont kan utvides like mye i en stille stund som på toppen av et fjell. Det er uansett i det indre det skjer 🙂

KlisjéIna fra Henningsvær isolatavdeling overogut

1 kommentar

  1. I know the feeling. Lever akkurat nå i et eget isolat (egenleilighet) i Larvik. Med noe influensa lignende drit. Pusher meg nok selv litt for hardt i forhold til skolen. Så må gire ned litt selv om det er vanskelig noen ganger.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *