Verdensdagen for psykisk helse: En personlig historie

Hendene mine ristet og kroppen skalv. Jeg følte at jeg hvert sekund kom til å spy utover det vesle møtebordet og damen som snakket om nye måter å gjøre bistand mer effektivt på. Det hadde vært upassende. Det var som om noen kvelte meg og jeg hev etter pusten, men på en så forsiktig måte at ingen av de andre i møterommet fattet mistanke om hva som foregikk. Jeg var livredd for at noen skulle merke det, merke hvor svak jeg egentlig er, overhodet ikke rustet for oppgavene vi diskuterte. Hvordan vi skulle gjøre verden til et mer balansert og rettferdig sted. Et tema jeg elsker, et prosjekt jeg elsker, likevel ville jeg bare bort derfra. Jeg klarte uansett ikke å følge med på samtalene rundt bordet – jeg hadde nok med å holde det indre rabalderet i sjakk. Jeg hadde nok med å fokusere på å ikke besvime. Jeg hadde nok med å overbevise meg selv om at jeg ikke kom til å dø. Mens jeg observerte at munnene rundt bordet beveget seg, var dette mantraet som gikk gjennom hodet mitt; “Hold ut, Ina, hold ut. Pust. Skjerp deg, Ina, hold ut. Pust.”. Jeg måtte bare ut, ut til et sted der jeg kunne puste igjen.

Erfaringer fra å møte veggen

Dette er et utdrag fra teksten Flink Pike Skulle Redde Verden, som jeg skrev for en del måneder tilbake siden i Harvest. Som kjent hadde jeg møtt den fryktinngytende veggen, var totalt utbrent, sliten og manglet en generell livsglød. I tillegg har jeg slitt med tilbakevendende depresjoner og angst i flere år. Idag går det bedre, jeg er friskere og er på rett spor. Men det har vært, og er fremdeles, en tøff kamp. Til tider en veldig tøff kamp. Det er fremdeles en lang vei å gå. Om jeg noen gang kommer ut av det vet jeg ikke, men jeg vet at ting blir bedre.

Siden det idag er verdensdagen for psykisk helse, og jeg fremdeles tror på verdien av å dele, vil jeg dele litt erfaringer rundt det å til tider slite med depresjoner, angst og utbrenthet.

For det henger igjen. Ting går ikke over med et knips. Og det var nettopp kampen for at ting skulle gå over som hindret det å forsvinne.

Å bli så rørt at det renner over

For et par uker siden gikk jeg forbi en gammel mann som satt på Nationaltheateret og spilte gitar. Jeg så ham ikke først. Jeg var for opptatt i min egen boble. Oppslukt av Spotifys univers strømmende gjennom et lydisolerende hodeapparat. Men da jeg så ham, tok jeg av musikken og stoppet opp. Jeg brukte sansene. Jeg lyttet. Jeg observerte. Musikeren med den tomme kofferten han hadde lagt frem for penger. Den skjøre sangstemmen. Det dystre høstværet. Menneskene som hastet forbi, totalt upåvirket av det musikalske unikumet av en mann som spilte rett ved dem. Totalt upåvirket av hverandre. Totalt oppslukt i sin egen boble, livredd for å bli avbrutt av omgivelsene.

Tårene presset på. Jeg ble først rørt. Så veldig rørt. Deretter ble jeg så rørt at jeg hulket. Jeg måtte bort derfra. Jeg klarte ikke å stoppe. Etter hvert fikk jeg ikke puste. Og jeg skjønte at nå skjedde det igjen. Den brennende steinen i magen flyttet seg til brystet og tok totalt over. Jeg kjempet imot, men det ble bare verre og til slutt stod jeg i en bakgate og hyperventilerte.

Det blir bedre

Å bli så rørt at det går over i et angstanfall er ikke første gang, og sikkert ikke siste. Kroppen setter igang en reaksjon, og samtlige følelser ser sitt snitt til å hoppe på den emosjonelle bergogdalbanen som er satt igang. Plutselig skal alt ut, ukontrollert og samtidig. Og jeg kan velge å kjempe imot, eller bare slippe opp. La det som kommer få komme. Jeg vet jo at det går over. Jeg vet det nå. Og om ikke det går over, så tilegner man seg metoder og verktøy for å takle det. Og da går det på en måte over da og. Det ene utelukker ikke det andre, og lykken kan være der uansett!

Sammen er vi sterkere enn sterkest

Noen dager er tøffere enn andre. Noen uker er tøffere enn andre. Noen måneder er tøffere enn andre. Men det hjelper å vite at det går over. Det hjelper å snakke med noen. Det hjelper å vite at du ikke er alene. For vi er mange som har det tøft, selv om det ikke alltid syntes på overflaten. Det hjelper også å få være der for andre. Vite at mine erfaringer med det vonde kan hjelpe noen andre å få det bedre. Det er derfor jeg skriver dette, i håp om et enda mer inkluderende samfunn der det ikke er tabu å si at man skal til psykologen i lunsjen. For meg har det også hjulpet å bli komfortabel med å si nei til ting, og ikke gå helt i spader av å ikke få med meg alt mulig. The Joy of Missing Out kombinert med Per Fugellis råd om å gi litt mer faen har blitt mine beste resepter for å ta vare på egen helse. I tillegg er det viktig å huske at ting tar tid. Å rushe gjennom noe legger bare til rette for tilbakefall.

Og det går fremover. Jeg blir friskere. Og klokere. Jeg har langt større selvinnsikt i egen begrensning og gjør derfor bedre valg for kropp og sinn. Jeg er flinkere til å senke giret og verdsette timeouter. Jeg er flinkere til å ta til meg støtte fra venner, familie og kjæreste. For det hjelper å snakke om det. Det hjelper å omgi seg med bra folk. Sammen finner vi en balanse. Sammen er vi sterke! For som min gode venninne Ida sier: Det er en fin påminnelse om at oppi det hele så er vi bare noen rare dyr som gjør så godt vi kan med det vi har foran oss.

Jeg avslutter med et dikt av min favorittpoet, Trygve Skaug:

du mener livet

er en kamp

jeg er enig

men rett som det er 

er det hjemmekamp

og vi topper laget

har sola i ryggen

m e d v i n d

og alle heier på oss

Jeg heier på deg!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *