Å være sterk i 2020

fjell jente

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg har egentlig ikke helt visst hva jeg skal skrive. Nesten litt redd for å se mine egne ord forplante seg til setninger på skjermen. For det har til tider vært mørkt. Men også veldig lyst. Men også veldig mørkt. 2019 har handlet om kontraster, berg-og-dalbaner, tid og styrke. Men ikke den formen for styrke jeg i utgangspunktet trodde jeg trengte. 2019 viste seg å handle om en form for styrke jeg ikke trodde var nødvendig. Styrken som handler om alt annet enn rake rygger og maskeholding. Styrken som handler om å være og å bære sin egen sårbarhet. Styrken som handler om at det ikke er noe mål i seg selv å være så sinnsykt sterk. Styrken som handler om å fjerne jaget etter sitt perfekte selv, forventningsmurene og skammen av å ikke nå helt opp. 

Hvem er hva, og når?

Jeg begynte året med å jage den jeg en gang var. Den jeg i mitt hode fremdeles er. Aktiv, intiativtakende, sosial, tiltaksom, glad, arbeidsom og en storsjanglør av dimensjoner. Men av og til endrer ting seg, og i stede for å strebe etter å være den jeg har båret på gullstol i forventningsprotokollen, har jeg måttet akseptere at dette er også meg. Den utbrente Ina. Den slitne Ina. Den syke Ina. Den litt deppa Ina. Den stille Ina. Det er også meg. Og sakte men sikkert blir denne nye Inaen også stablet på beina. Men den oppstablingen går ikke uten at jeg er ærlig med mine egne begrensninger, grenser og kapasitet. 

Sårbarheten

Styrken 2019 lærte meg var styrken som lå i anerkjenne min egen sårbarhet. Å anerkjenne hvor mye frykt og usikkerhet jeg har. Hvor liten jeg er. Og heller stå sammen i dette med de som gjør livet mitt et ellers så lykkelig sted. Familien min. Vennene mine. For når vi står sammen i det såre kan vi møtes på en arena som er gjennomsyret av en ren, ærlig og ekte kjærlighet. Og det er der styrken ligger. I å stå sammen når ting raser. 

Queendom

Styrken 2019 lærte meg kom også gjennom å observere noen av de sterkeste damene jeg i har rundt meg. Hvordan av og til det å stå opp om morgenen er den aller største hverdagsbragden. Hvordan livet har servert dem en drøss av knockouts og hvordan de allikevel fortsetter å klamre seg fast. Og er ærlig om det. Tør å snakke om det. Tør å spørre om hjelp. Tør å lage en plan for å komme videre. Tør å lene seg på andre. Tør å etablere et søsterskap av sårbarhet. Tør å bare være. Dere imponerer meg hver eneste dag og gir meg selv styrke til å omfavne den ømfintlige nakenheten. 

Tørre å være svak

I 2020 skal styrken min ligge i å tørre å være svak. Tørre å ikke måtte stå rakrygget gjennom alt som blir sendt min vei. Tørre å si nei. Tørre å prioritere meg selv. Tørre å ha empati med meg selv. For selv om det har blitt sagt i et utall utslitte klisjeer ligger det mye styrke i å tørre å feile. Og erkjenne feilene. Da blir fallene også mykere. 

Du er aldri alene

Så hvis du er en av de som syntes overgangen til dette nye tiåret ble noe brutal og at disse blanke arkene 2020 har gitt deg bare virker forvirrende og slitsomme, så vær så snill å husk; du er aldri alene. Det er alltid noen andre som føler på det samme som deg. Men de har kanskje ikke styrken til å fjerne masken helt enda. Tør å stå sammen med de som fremdeles bærer masker. Tørre å snakke ut om alt det som egentlig ikke går så jævlig bra. Du vil du nok bli overrasket over hvor mye kjærlighet og sterke bånd som bygges i ærlig deling av åpen sårbarhet. Sammen er det enklere å skifte fokus og samtidig huske på alt det fine i stedet for å bli nedgravd i alt det mørke. For det er som elskede Trygve Skaug sier; hvem vil ha et anker som ikke har sett bunnen? Takk til alle ankrene mine der ute. Dere vet hvem dere er. 

Sterkere sammen <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *