Koronakarantene: På bakerste rad

Jeg vet ikke hvor godt forbilde jeg er i det jeg skal si nå, men jeg føler meg som et ganske dårlig karantenemedlem. Jeg aner ikke hva jeg har brukt dagene på. Jeg har holdt gjøremål til det absolutt minimale, holdt telefonkontakt med de absolutt færreste og brukt naturen mindre enn vanlig. Jeg har ikke lært meg å strikke, ikke laget noe sunn mat, ikke gjort yoga, ikke brukt møblene til parkour og i liten grad pustet med magen. Jeg har byttet ut frukt med sukker og vann med kaffe. Jeg har sett kleint mange episoder av love island uk, rundet litt for mange baner candycrush og puslet 5 brikker av puslespillet mitt. Nivået av søvnmangel ville ha danket ut en den mest rutinerte tenåringsgameren. Bøkene jeg skulle lese og podcastene som skulle lære meg noe har blitt byttet ut med fjas, dødtid og noen halvseige morgener. Jeg har rotet mer enn jeg har organisert.

For midt oppi denne massive suppen vi nå kaller hverdag har det blitt nok å bare holde hodet over vannet. Det har blitt nok å bare eksistere uten å adde på en helt ny boks med forventninger. Det har blitt nok å fokusere på å manøvrere denne indre uroen på en eller annen måte som gjør det hele levelig. Passe på at frykten for alt det ukjente ikke får slå for dype røtter. Passe på å heie på alle superheltene uten kapper som står i krigens frontlinje akkurat nå. Passe på å sile ut nok informasjon, og ikke for mye informasjon, men riktig informasjon, uten at det blir for altoppslukende. Passe på at de rundt meg har hodet over vannet og være der for de som trenger det. Passe på at tilbaketrekning og isolering ikke blir den komplette oppskrift på angst, uro og selvdestruktivitet. Passe på at livets tidligere kamper ikke får komme på banen igjen. Passe på å overholde en viss (og særdeles utvasket) form for hverdagsrutine. Passe på å le.

Så til alle dere andre som kanskje også kjenner litt på at 6-eren i karantene er ganske langt unna; så husk at det er helt greit, så lenge vi står. Det er greit å bare la de dagene som må få gå – gå. Det er greit å føle at en sitter fast i et vakuum. Det er greit å dyrke dødtiden. Enten du er alene eller med andre. For den viktigste jobben vi gjør nå er å hindre at viruset får sine sårt tiltrengte mellommenn, og å holde spredningen til det absolutt minimale. Og å gjøre det uten å miste oss selv oppi det hele. Og å gjøre det mens man husker at innsatsen faktisk betyr noe. For i solidaritetens utstrakte hær er vi alle soldater, og uansett hvilken kamp du står i nå så står vi an av. Denne gangen og.

2 kommentarer

  1. Veldig vakkert og sant! Takk for gode ord, Ina!

  2. Velkommen til hverdagen til de aller fleste uføretrygdede i Norge🥳

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *