Bare stå

Jeg vet ikke hvem som trenger denne nå, men rådet pappa ga meg da jeg var liten har fulgt meg hele livet. Og er i disse tider mer relevant enn noen gang. 

Omtrent samtidig som jeg lærte å gå lærte jeg å stå ski. Pappa er en stor tilhenger av learning-by-doing tilnærmingen og kastet meg utfor de små bakkene i god tro om at dette måtte jeg bare skjønne. Og det gjorde jo. På en måte. Men det var ikke på grunn av de fabuløse skiferdighetene, men heller en total mangel av konsekvensanalyse kombinert med en god porsjon dumdristig fryktløshet. Dette var videre bygget på ordene pappa skrek fra toppen av bakken. For hver eneste gang jeg begynte å vingle og var på nippet til å falle ropte han “Bare stå, baaare stå!”. Og da stod jeg jo. For i stede for å fokusere på å ikke falle fokuserte jeg på å fortsette å stå oppreist. 

I hele mitt ski-liv har dette gått gjennom hodet mitt. Fra da jeg kjørte porter i Eikedalen skisenter til breene i Chamonix. Hver gang terrenget blir ulendt eller det går bittelitt for fort i svingene går mantratet på repeat i hodet. Bare stå. Bare stå. Bare stå. Og da står jeg. 

Uten at jeg egentlig helt skjønte det ble disse to ordene også oppskriften for hvordan pappa har holdt meg oppe i tider der jeg har holdt på å ramle. I perioder der jeg har holdt på å gå sånn skikkelig, skikkelig på trynet. Han fokuserer på det som gjør at jeg kan fortsette å stå i stede for å analysere det som kan slenge meg i grøften. Og på en måte har dette videre blitt mantraet på alle andre arenaer i tillegg til skibakken. Fokuset endrer seg fra å ikke falle til hva som gjør at jeg kan fortsette å stå.  Selv om jeg skal ramle utpå et par ganger først. Selv om det tar tid. Selv om jeg mange ganger har lyst til å bare kaste inn årene og gi opp. For vi må jo stå. Selv om det går litt for fort, er litt for mange grener i veien og rumpen er litt for nærme bakken. Så må vi jo bare stå. Også nå. 

Så derfor deler jeg min pappa med alle dere og håper at ordene hans fra toppen av bakken får dere gjennom hva enn som måtte storme akkurat nå. Bare stå. 

Så står vi sammen. Denne gangen og. 

(Takk til Anders som overførte pappas håndskrift til håndleddet mitt)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *