SKI OG SEIL

“Ski-in, ski-out” når også et nytt nivå når basen er en seilbåt i foten av fjellet»

Urørt natur

Solen stekte, havet glitret og vi hadde akkurat løftet det siste skiutstyret fra seilbåtene ned i de små jollene som skulle ta oss til utgangspunktet for dagens topptur. Det var for grunt til at seilbåten kunne komme helt inn, så dagens basecamp ble 300 meter fra land midt i en fjordarm et sted mellom to av Lofotens nydelige halvøyer.


Her var naturen urørt, alene og bortgjemt

Det var noe hemmelighetsfullt og veldig ydmykt ved å starte turen fra en vik du kun kunne nå via havet. Her var det ikke opptråkkede løyper, stier eller skispor. Ingen snøscootere, skiheiser, hyttefelt eller skokker av andre skikjørere.

Skifellene tas på der fjorden møter fjellroten og derfra går det mer eller mindre rett opp.

Utsikt som blir innsikt

Det krevde ikke mange høydemetrene før utsikten tok pusten fra deg. Jo luftigere det ble, jo mer majestetisk ble landskapet. Vi følte oss små og underlegne med en kombinert erkjennelse av takknemlighet og ærefrykt for den massive fjellbuketten som danset rundt oss.

Enkelte av toppene var for alpine for selv den mest rutinerte fjellklatreren i gruppen, men det var greit.

Av og til er det fint å bare kunne ta inn over seg at noe er større enn deg selv. Utsikt gir innsikt her oppe.

Sparsommelighet og intimitet

Det var ikke bare utsikten fra de vulgære fjellene som ga innsikt – seilingen i seg selv ga innsikt på mange forskjellige plan.

Å innkvartere seg i en 44 fots sjøhytte i 10 dager ga blant annet en påtvunget innsikt i eget konsum. Man må tenke over det meste; innkjøp, holdbarhet, rasjonering, lagring og avfallshåndtering.

Vann var også en knapp ressurs, noe som resulterte i sparsommelighet på det meste innenfor rensomhet. Intimsone og hygienefaktor fikk en overlappende effekt. ”Båt-ren” ble et nytt akseptnivå. Ressursutnyttelsen ble også maksimert der brødposer ble matpakkepapir, plastemballasje ble beholdere og annet “søppel” fant nye funksjoner ettersom behovene meldte seg.

På denne måten opprettet vi en slags sirkulærøkonomisk modell med en svært effektiv ressurshåndtering, som man med fordel burde adoptere til livet utenfor båten og.

Badeland

Ski-høyre eller styrbord?

Å være et samlet mannskap ombord på en seilbåt satt også gode forutsetninger for en velfungerende gruppedynamikk i fjellet. På båten tvinges man til å samarbeide og jobbe sammen som et lag.
Alle var innforstått med den hierarkiske ansvarsformen basert på kunnskap og erfaring, akkurat som i fjellet. Akkurat som at man må lytte til erfarne fjellfolk på tur, lytter mannskapet til kapteinen og hans medsammensvorne på havet.

Samtidig bidrar alle på sin måte, enten det er navigering, matlaging eller knuter på båten, eller skredkunnskaper, utstyrshåndtering, sjokoladeutdeling eller skiteknikk i fjellet.

På denne måten spilte vi hverandre gode og jeg har sjelden lært så mye om så mye forskjellig på en 10 dagers skitur før. “Ski-høyre” og “Styrbord” fikk en flytende overgang.

Viktigheten av lokalkunnskap

Selve skikjøringen i seg selv var også et eventyr. Vi rullerte på hvem som hadde frokostansvar og etter et enormt havregrøtinntak kl 06:30 var samtlige kapteiner, styrmenn, dekksgutter (og jenter), fokkeslasker og kokker blitt forvandlet til neonkledde ski- og brettkjørere med stjerner i øynene for hva som ventet oss den dagen.

Men det er med en stor respekt man legger ut på disse turene. Har du ikke lokalkunnskap om områdene i nord kan man fort gå på en blemme. Fjellene er eksponert på en helt annen måte enn vi er vant til i sør og med ekstreme væromslag (gjerne fra sol til storm på noen minutter) og luftige topper skal man ta ekstra hensyn.

Å gå opp i slush og renne ned på skare var ikke uvanlig. Heldigvis hadde vi med oss noen lokale pokaler på laget som trumfet oss gjennom kartlesing, stivalg og nedkjøringer.

Lekeplassen var enorm og hver eneste morgen stod vi overfor et hav av muligheter, bokstavelig talt. Det var det fine med seilbåten – vi kunne lirke oss inn i viker med fjell i forskjellige himmelretninger hver eneste dag, slik at vi alltid fant nydelig skikjøring uavhengig av hvilke overraskelser Yr serverte oss.

Earn your turns

“Ski-in, ski-out” når også et nytt nivå når basen er en seilbåt i foten av fjellet. Det å stå på toppen å se det flytende hjemmet ditt som en prikk nede på fjorden er en majestetisk følelse.

Det å stå på toppen å trekke inn den arktiske fjellluften som tar med seg hint av torsk og sjøgress er ren medisin for sjelen. Det å stå på toppen å bare iaktta de omkransende fjordene, øyene og havørnen som leker katt og mus med fjellspissene som stikker opp av skoddeheimen er visuelt helt pornografisk for enhver naturelsker.

Du har brukt flere timer på å komme øverst i høyden, og du vet at om bare noen minutter er du nede igjen. Og det er så verdt det. Herregud så verdt det det er. Randoutsagn som “skinittowinit” og “earnyourturns” kommer virkelig til sin rette her oppe.

Værfaste eventyr

Det er så klart alltid en risiko ved å legge ut på en langvarig skitur med seilbåt som eneste fremkomstmiddel. Du er avhengig av at elementene spiller litt mer på lag med deg enn ellers. Du kan ikke bare kaste deg i bilen og kjøre til andre siden av landet for å få bedre forhold. Du er litt mer fastlåst til områdene båten har i umiddelbar nærhet – noe som igjen setter høyere krav til vurderingsevne av snødekke, himmelretninger og vær.

Og været i Lofoten er jo ikke akkurat kjent for å være av det stabile slaget. Men det er det som gjør det hele til et enda større eventyr. Om man må sitte værfast på båten og vente værvindu- er det egentlig så kjipt? En god kopp kaffe, noen røverhistorier og en ankerdram i seilbåten mens været kjører sitt løp utenfor byssevinduet er en uunnværlig (pun not intended) del av turens sjarm.

Jeg lå på dekk og skrev denne siste delen av reiseloggen

Musikken jeg hadde plugget på øret ble raskt avslått av den fornærmede fuglesymfonien som hadde stemt i rundt meg. Skrik, plystring, kvitring og vingeslag utgjorde alle de nødvendige instrumentene i dette nordlige orkesteret. Havets papegøye, lundefuglen, hadde med sitt signaloransje nebb og svarte og hvite fjærdrakt satt igang et flyvende akrobatikkshow sammen med de lokale måkene foran båten.

Et par seler kikket klisjemessig opp fra vannflaten. De visste godt hvordan de skulle imponere en søring.

Og jeg visste godt at dette stedet allerede hadde en del av hjertet mitt. Jeg visste godt at jeg skulle tilbake. Her er det flere fjell som fortjener oppmerksomhet. Flere fjorder som skal utforskes. Og det hele på lag med naturens egne premisser.

Så hva sier du; kanskje vi ses i nord i vinter?

Kontoret :))

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *