Anker.

To jenter klemmer utenfor telt

Vi trenger alle et anker. Noen fler enn andre. Ankre som har vært der, sett det, følt det. Man har nødvendigvis ikke truffet samme bunn, men man har vært innom. Ankre som gir deg trygghet til å være bare fordi at de er. Ankre som skjønner hva du sier når du ikke sier noe. Ankre som alltid er tunge nok, uansett hvor lette de selv blir. Ankre som skjønner at de ikke kan fikse, og kanskje ikke en gang forstå, men de kan holde fast. Holde fast når du driver litt for langt fra land. Holde fast når navigasjonen feiler. Og du tillater dem å gjøre det for du vet at neste gang er det du som er anker. Neste gang er det du som holder fast. Du som navigerer. Gjensidige ankerfester med ubetinget kjærlighet og bunnløs respekt. Jeg er uendelig takknemlig for mine ankre der ute, livet er det fineste takket være dere <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *