Etter pandemien – Dugnadsarbeidet slutter ikke her

Verdensdagen for psykisk helse 2021

Girl mountain Norway fjords

Igår fant jeg ut at verdensdagen for psykisk helse er imorgen, altså idag. Og siden jeg har skrevet på denne dagen i over fem år, kan ikke 2021 være året som stoppet det opp. 2021 har allerede stoppet opp nok. I år har verdensdagen rettet fokuset på livet under og etter en pandemi. En pandemi som satte ett og et halvt år inn i en parentes fra resten av livet. En pandemi som satte en hel befolkning inn i fravær. Fravær av venner og familie. Fravær av sosiale holdepunkter. Fravær av rutiner, møteplasser og nettverk. Fravær av et velkjent støtteapparat. Fravær av trygghet. For når fellesskapets tilstedeværelse forsvinner, forsvinner også følelsen av å høre til.

Kong Harald sa i nyttårstalen at “Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs”. Men hva gjør man om man glemmer å bære seg selv? Hva gjør man når man glemte flyvertinnenes hovedregel? Om det å ta på egen oksygenmaske først?

Der jeg har vært vant til å løpe rundt med et altfor stort nettverk og med altfor mange jern i ilden ble jeg presset inn i pauser, isolasjon og egentid. En tid jeg ellers tok meg lite tid til. For når du er vant til å bruke all tiden din på alt og alle rundt deg, plutselig skal bruke den på deg selv – og det bak lukkede dører, da aner man ikke hvordan man gjør det. Jeg var redd, men turde ikke å vise det. Distraherte det bort med Nintendo64, Candy Crush og Love Island. 

Som en klaustrofobiker som blir låst inne i en kiste, låste pandemien meg inn i alenetid. Frykten for å være alene har vært øredøvende helt siden jeg ble født og seperasjonsangsten har sittet bak rattet så lenge jeg kan huske. Og når man i en ikke-pandemisk tid også er vant til et gir i hundreoghelvete nå ble tvunget inn sosial distanse og stillhet, kan ikke en gang Mario Kart redde deg ut av ditt eget selskap. Og da møter man seg selv i døren. 

Og det gjorde jeg. Gang etter gang. På mange måter kan man si at jeg mistet deler av meg selv under denne perioden. På godt og vondt. For pandemien tvingte oss til det; å se oss selv i speilet. Bli kjent med nye sider av oss selv. Bli gjenforent med sider vi trodde var borte. Rydde opp i forskjellen på hva som er, og hva vi bare trodde var. For innimellom ble det så stille at vi kunne høre hva vår mentale helse tenkte. 

Isolert sett (pun not intended) ble vi mennesker satt i en eneste stor skammekrok der vi måtte tenke over hva vi har gjort. Tenke over hvordan vi er. Tenke over hvem vi er. Vi ble satt i skammekroken med et par nøye utvalgte nærkontakter, som etterhvert utviklet seg til kohorter, som etterhvert utviklet seg til å bli ditt totale sosiale nettverk på fem personer. Vi ble tvunget til å snakke, se hverandre, sette opp støttehjul for hverandre. 

Og via dette, via dette virrvarret av uforutsigbarhet, usikkerhet, ustabilitet og utålmodighet gikk det plutselig opp et par lys. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har levd livet som høylytt og utagerende ekstrovert, men egentlig er en mer innesluttet og sær introvert som raskt får kortslutning. Plutselig gikk det opp for meg at jeg får energi fra flere steder enn alt som er raskt, stort og sosialt.  Plutselig gikk det opp for meg at det er behagelig å ikke fylle uken med overplanlagte planer. Plutselig gikk det opp for meg at det å ikke gjøre noen ting, det er også å gjøre noe. Plutselig gikk det opp for meg at det er greit å si “nei, det passer ikke” uten å ha dårlig samvittighet. Og plutselig gikk det opp for meg at det å være alene, det er egentlig ikke så livstruende som jeg trodde. 

Så selv om vi nå begynner å gå tilbake mot en normal hverdag. Selv om vi nå har hatt den etterlengtede gjenåpningen. Så er det ikke alle hjerter som jubler. Kanskje utenpå, men ikke inni. Overgangen fra isolasjon til moshpit er ikke like enkel for alle. Og den skal heller ikke bare tilbake til den gamle normalen. Det er lov å holde seg hjemme selv om utestedene åpner. Det er lov å holde nettverket til færre enn før. Det er lov å kjenne på ubehag av store folkemengder. Det er lov å ta videre de sidene vi oppdaget i oss selv, de sidene som ikke kun tilhører en isolert hverdag. Det er lov å være redd for etterpandemi-tiden. Det er lov å være redd for fremtiden. 

For ja, vi stod an av folkens, men pandemien har satt sine spor. Etterdønningene involverer et sterkt inntog i folks mentale helse, spesielt i de yngre rekkene, og kommer bare til å akkumulere. Så la oss sammen bruke det vi lærte da vi møtte oss selv i karantenedøren og skape et språk som bedre snakker om mental helse i tiden som kommer. Som bedre åpner for raushet, forståelse og inkludering. Dugnadsarbeidet slutter ikke her.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *