Kurene som dreper forkjølelsen

Vinteren har ikke helt bestemt seg for om den skal bli vår enda, og temperaturene går opp og ned som en berg-og-dal-bane. Dette er gode nyheter for forkjølelsesmonsteret, men dårlige nyheter for oss. Både influensa, feber og forkjølelse herjer gatene i vårt landstrakte land om dagen og vi føler oss litt lost i en evig snufse- og feberloop. Så la oss ta et oppgjør med bakteriene; hva er egentlig de mest effektive kjerringrådene der ute?

Igår lå jeg sengeliggende med feber og noe influensalignende greier, som egentlig ga seg ila 24 timer. Det er aldri en god timing å være syk, men igår var det virkelig dårlig timing ettersom jeg måtte avlyse et foredrag jeg skulle holde på Bærekraftskonferansen i Sund, og utsette Lofot-roadtripen min. Jeg var mao desperat etter å finne noen gode tips til å drepe influensamonsteret og herlighet så mange råd og innspill jeg fikk!

Derfor skal jeg dele noen av de mest gjengående tipsene jeg fikk på instagram med dere, og kanskje dere har noe å adde til listen? Sammen dreper vi bakteriene! Noen er ganske obvious, og noen er i den mer kreative sjangeren. Men selv om vi VET at vi burde drikke masse vann, er det faktisk smud at noen minner deg på det og:

  • Drikk MASSE vann!
  • Hvitløk er visst en effektiv liten jævel. Den bør spises rå, og kan gjerne smøres på brødskiven for litt mer konsistaans.
  • Kutt opp masse ingefær, sitron, lime og kok det opp med 2 liter vann i 1 time ish (eller iaf til vannmengden har halvert seg) = wonderdrikk som kan nytes både varm og kald.
  • I tillegg til ingefær og sitrusfrukter kan man blande i gurkemeie (helst fersk), pepper, sirup, chili/cayenne, honning og juice for litt mer gøts og næring.
  • Add bær og banan/youghurt for en litt mer smoothieligende sak.
  • Oscillococcinum (eller Oscillo), også kalt «fire cider» og er et homeopatisk middel som anbefales ved plager som feber, frysing, verk i kroppen og forbigående smerte i ledene. En del oppskrifter finnes, men er hovedsakelig; eple, eplecider, pepperrot, ingefær, løk, gurkemeie, hvitløk, (jalapeño), sitronjuice og rå honning.

Takk for råd alle sammen – let’s keep em coming! Ha en strååålende og forkjølelsesfri lørdag!

 

Flink-Pike-Syndromet

Det er ikke alltid jeg går ordentlig under overflaten i det jeg skriver, i hvert fall ikke i meg selv. I dette innlegget i Harvest har jeg gjort det. Egentlig hadde jeg ingen intensjon om å dele teksten, men da jeg fikk innspill på at det kunne hjelpe andre valgte jeg å publisere den. Så om du noen gang har latt flink-pike-syndromet få ta overhånd, uavhengig om det er snakk om jobb, skole, miljøbevissthet, idrett eller bare lidenskapen din generelt – les innlegget her, så hjelper vi hverandre litt på veien.

Flink-pike-syndromet

Hva er egentlig dette ofte omtalte flink-pike-syndromet? Det er faktisk litt viktig å tenke over, ettersom det blir veldig feil å plassere ambisiøse jenter som presterer bra innunder denne kategorien. Jeg tipper det er mange definisjoner og kognitive analyser her, men når jeg snakker om et flink pike syndrom mener jeg når vi nesten overpresterer utifra et utopisk forventningspress. Et forventningspress som tapper en for energi. Et forventningspress som ofte kommer fra en selv. I hvert fall i mitt tilfelle. Det blir på en måte som en catch 22, der det å være flink blir synonymt med et flink-pike-syndrom. Det er ikke tilfellet. Og du trenger heller ikke å være pike for å lide av et perfeksjonismepress. Og det forsåvidt heller ikke et syndrom. Så vi er vel forsåvidt moden for en ny kategorisering her? Men inntil videre; dere skjønner greien.

En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen. – Per Fugelli

I 2018 skal jeg i hvert fall være flinkere til å følge Per Fugellis resept om å gi litt mer faen. Vi må nyte livet, velge våre kamper og anerkjenne at enkelte ting kan vi ikke råde over. Jeg skal bli flinkere til å ta vare på meg selv, flinkere til å bytte fomo (fear of missing out) med jomo (joy of missing out) og flinkere til å temme den flinke piken som konstant sitter på skulderen min og forteller hva jeg burde gjøre. Å bytte ut flink med flink er kanskje litt dobbeltmoralsk, men jeg føler meg i hvert fall på riktig vei!

Dette ble hakket mer klisje enn jeg hadde tenkt det til, men fader så viktig det er. Jeg unner ingen å være så utbrent som jeg var i høst, og jeg nekter å havne der igjen selv. Så fra en flink pike til en annen; deg selv først, alt det andre kommer second. Det er godt nok for de svina (eller hva Anita?) 🙂

#GIRLYOUGOTTHIS

 

Samkjøring: Vil du være med til Lofotparadiset?

I morgen legger jeg ut på langtur. Igjen. Selv om jeg virkelig har begynt å slå røtter i Oslo og så smått begynt å knekke hovedstadskoden (bl.a. gjennom turprosjektet jeg har med DNT, 20 innenfor 20), har jeg et behov for å få mitt årlige fjellpåfyll. For tredje året på rad trekker jeg nordover, for å stå ski og leke i vår nordlige bakgård. Her skal jeg også jobbe for Haddock Headwear (et superfint luemerke som tar et viktig samfunnsansvar i Nepal), Klatreskolen og videre inn i filmprosjektet Expedition Backyard. Les mer om prosjektene mine her. 

Samkjøring og bilvei i Lofoten
Hvem sier nei til en litta nasjonalromantisk allsangstrall langs disse veiene her? Det er jo til å bli religiøs av! Lets hit the road jaaack!

Vil du være med, så heng på!

Og siden jeg faktisk setter meg bak rattet og ikke på togskinnene denne gangen vil jeg VELDIG gjerne fylle opp bilen min med fine folk der ute. Så; om du eller noen du kjenner vil sitte på hele veien, evt bare deler av strekningen mellom Oslo, via Trondheim til Lofoten (via Bodø), så si ifra! Så lenge du stiller med semitørre allebarnavitser og en halvklein allsangsspilleliste er du kvalifisert som passasjer 🙂 Samkjøring er BRA kjøring!

Sharing is caring braah

Bilen er forresten levert av Nabobil.no, et fantastisk delingskonsept som gjør at man kan dele og ikke eie. Du kan få tak i en bil akkurat når du vil, til hvilket behov du måtte trenge uten å tenke på alt ansvaret som medfaller når man eier egen bil. Og om du har bil, kan du effektivisere bruken av den ved å disponere den for andre – i tillegg til å at du tjener litt spenn mens du er hjemme med kona og pærra en helg. Fint for miljøet, fint for lommeboken, fint for deg! #ambassadør #ad 

 

Starten på slutten og slutten på starten

Akkurat hvordan jeg havnet her, som en profil bak en blogg i et av Norges mest anerkjente bloggnettverk er en lang reise, og ikke en reise jeg noen gang trodde skulle lede meg hit. Jeg ser ikke på meg selv som en typisk blogger, og kommer nok heller aldri til å tre inn i den stereotypiske bloggsjangeren vi har her i Norge. Hva nå enn det betyr.

Jeg står nok en gang på startstreken av et løp jeg ikke har trent til. Et løp jeg ikke kjenner reglene til eller aner hva innebærer. Og jeg kunne ikke ha vært mer stoka!

Foto: Märtha Louise Sverdrup

Starten på slutten

Nøyaktig hvordan reisen hit har utartet seg skal jeg ta i et senere blogginnlegg, men den utløsende faktoren var når instagram-kontoen min plutselig skjøt fart på veldig liten tid. Jeg begynte å få masse meldinger fra dere der ute, noe jeg setter umåtelig stor pris på, men samtidig fikk jeg litt dårlig samvittighet. En samvittighet basert på en slags løgnaktig versjon av virkeligheten. Det kom tydelig frem i meldingene at folk satt igjen med et slags utopisk inntrykk av meg og mitt liv. For instagram er jo nettopp det; en velkjent fasade for selektive utvalg, karakterskaping og forhåndspåvirkede inntrykk. Vi viser ikke regnværsdagene, nedturene, de uttallige omveiene, nedstemtheten eller angsten. Selvfølgelig viser vi ikke det – det ligger lite motivasjon, inspirasjon og gledespredning i den slags.

Men kanskje det også er litt fint – det er nok elendighet i verden, så kanskje det er fint at vi har en plattform som pynter litt på sannheten. Så lenge alle er innforstått med at dette er et glansbildegalleri av fine øyeblikk og gode minner kombinert med en slags kollektiv overfladiskhet, er det egentlig fint at vi kan ha dette lille SoMe lyspunktet i hverdagen.

Slutten på starten

Derfor kommer instagramkontoen min til å fortsette å være nettopp det; en påpyntet versjon av min virkelige hverdag. Et samlingssted for alle de fine eventyrene jeg ønsker å ta vare på og dele med nære og fjerne. Og det er derfor jeg nå velger å åpne denne bloggen. For til de av dere som er intr i å se hva som skjuler seg bak de glitrende fjelltoppene, kommer den avkledde versjonen her. Her skal jeg dele både oppturene og nedturene, det seriøse og det useriøse. Jeg vil dele turtips, reiseskildringer, skibilder, klimavennlige hverdagsvalg, guilty pleasures og dype (samt mindre dype) tanker om ditt og datt. Jeg vil også en gang i måneden intervjue en powerlady som inspirerer meg med hennes «Behind the Summit»-historie, slik at vi sammen kan bryte myter, være ærlig, være sårbar og vise at det krever mye hardt arbeid for å gjøre et megatråkk utenfor a4-livet. Men samtidig inspirere, motivere og engasjere flere til å stå opp for det de bryr seg om og å tørre å realisere drømmene til planer som faktisk realiseres. Sammen flytter vi fjell! For som Pippi sier;

“Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”